- Kunsten opp fra kjeller'n

98 kunstnere og kulturpersonligheter aksjonerer nå for å få norsk etterkrigskunst ut av kjelleren og på veggene i samtidsmuseet. Museumsdirektør Per Boym svarer med at da må museet få flere vegger.

De som protesterer

- Direktør Per Boym gjør som han vil, men han har ansvaret for å vise produksjonen til norske etterkrigskunstnere, sier stortingsrepresentant Per-Kristian Foss (H).

Han har gjort et unntak fra sitt prinsipp om aldri å sette navnet sitt på et opprop. Hanbetegner seg som representant for et kunstinteressert publikum og ivrer for å få se utviklingen i sentrale norske etterkrigskunstneres produksjon. Og det på veggene i Museet for samtidskunst.

- Flere av disse kunstnerne er 60- 70 år nå. En utstilling som viser dem over et 40- 50-årsperspektiv ville vært uhyre interessant. Samtida er ikke bare dagens unge, hippe kunstnere, men også hvordan norske kunstnere har speilet samfunnet i etterkrigstida. Tar ikke Samtidsmuseet denne oppgaven alvorlig, kan vi få en generasjon historieløse, i hvert fall på kunstsiden, mener Foss.

Han trekker fram kunstnere som Inger Sitter, Frans Widerberg og Jakob Weidemann når han etterlyser retrospektive utstillinger.

Tre magasiner fulle

I kjelleren under Samtidsmuseet, i et lager på Tøyen og et tidligere trykkerilokale på Linderud er Samtidsmuseets totalt 4300 verker lagret. Samlingen er bygd opp gjennom ti år. Det er kjøpt inn flere verker av utvalgte kunstnere, nettopp med tanke på å kunne vise deres utvikling. Det er dette Foss og 97 andre underskrivere vil ha opp i utstillingslokalene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er publikum vi er til for, og oppropet tar fatt i et sentralt moment for meg. Vi er i ferd med å drive en generasjon inn i historieløshet ved at vi ikke er i stand til å ivareta norsk kunst etter 1950. Vi trenger et nytt museum, mer plass. Våre rammer her er for snevre til å kunne yte norsk etterkrigskunst rettferdighet, sier Samtidsmuseets direktør, Per Boym.

Norsk samtidskunst Norsk samtidskunst fra etterkrigstida ble opprinnelig lagret i Nasjonalgalleriet.Da Norges Bank stilte sine gamle lokaler på Bankplassen til disposisjon ble kunsten flyttet til dagens Museet for samtidskunst.Tanken var at kunst fra de to siste mannsaldrer skulle bli tilgjengelig for publikum. Dette var Stortingets forutsetning for å stille lokalene til disposisjon for norsk samtidskunst.Underskriverne på oppropet mot Samtidsmuseets utstillingspolitikk mener forutsetningen ikke blir oppfylt. De hevder at norsk kunst etter 1945 bare presenteres sporadisk, og aldri i full bredde.Den uholdbare situasjonen skyldes, ifølge underskriverne, ikke plassmangel, men feil utstillingspolitikk.
Norsk samtidskunst Norsk samtidskunst fra etterkrigstida ble opprinnelig lagret i Nasjonalgalleriet.Da Norges Bank stilte sine gamle lokaler på Bankplassen til disposisjon ble kunsten flyttet til dagens Museet for samtidskunst.Tanken var at kunst fra de to siste mannsaldrer skulle bli tilgjengelig for publikum. Dette var Stortingets forutsetning for å stille lokalene til disposisjon for norsk samtidskunst.Underskriverne på oppropet mot Samtidsmuseets utstillingspolitikk mener forutsetningen ikke blir oppfylt. De hevder at norsk kunst etter 1945 bare presenteres sporadisk, og aldri i full bredde.Den uholdbare situasjonen skyldes, ifølge underskriverne, ikke plassmangel, men feil utstillingspolitikk. Vis mer

- Jeg er enig i at det ville være bra med et nytt museum, men det er mulig å få til mer innenfor dagens rammer, påpeker Foss.

Husmannspreg

- Større lokaler er påkrevd hvis vi skal ivareta oppgaven med å formidle etterkrigskunsten på en skikkelig måte. Ellers blir det med et husmannsaktig preg.

Foss er ikke enig:

- Hvis alternativet til husmannsplass er ingen gård, altså ingen utstilling med norsk etterkrigskunst, bør valget være enkelt.

- Jeg mener vår utstillingspolitikk tar problemet alvorlig, vi gjør det beste ut av dagens situasjon, men nytt bygg er løsningen. Det er litt forstemmende at noen mener vi kan løse oppgavene innenfor dagens trangboddhet, sier Boym.

Han trekker fram eksempler fra de to siste åra der museet har viet norsk kunst fra egen samling stor plass.

- I 1998 viste vi «Fokus 50», store presentasjoner fra samlingen med blant andre Per Barclay og Iver Jåks. I 1999 stilte vi ut bare norsk under tittelen «Samfunnsengasjement og politikk 1970-90» fra april til september, og mye norsk i «Sammensatt», som fylte resten av året.

Mye britisk i Paris

- I oppropet peker vi på at det fins muligheter til å vise mer enn man gjør i dag, sier Foss, og spør:

- Hvor mange av samlingens 4300 verker vises i løpet av et år?

- Det er ikke mange, vedgår Boym. - Men vi er et moderne museum og arbeidet med verker fra samlingen må kombineres med skiftende utstillinger. Vi plikter å vise norske kunstnere i et internasjonalt perspektiv også, derfor må vi også fokusere på utenlandske kunstnere.

Spesiell oppgave

- Det vises for lite av våre moderne røtter, og ingen andre norske museer har denne spesielle oppgaven å løse. Dere skal vise norsk kunst. Utenlandske kunstnere kan vi se i alle de andre museene. Dette går rett og slett på utstillingspolitikken, sier Foss engasjert.

- Å tone ned den internasjonale orienteringen og pålegge oss begrensninger for å vise mer norsk, vil være ødeleggende for oss. Vi skal fungere som en referanseramme for kunsten fra etterkrigstida. Skal vi ivareta alle oppgavene våre skikkelig, må vi få større plass. Og moderne, bedre lokaler, slutter direktør Boym, som helst vil flytte til Tullinløkka.

- Selv med dagens plass og lokaler er det mulig å vektlegge mer norsk nåtid. Det handler rett og slett om vilje, slutter Foss.

  • Da Norges Bank stilte sine gamle lokaler på Bankplassen til disposisjon ble kunsten flyttet til dagens Museet for samtidskunst.
  • Tanken var at kunst fra de to siste mannsaldrer skulle bli tilgjengelig for publikum. Dette var Stortingets forutsetning for å stille lokalene til disposisjon for norsk samtidskunst.
  • Underskriverne på oppropet mot Samtidsmuseets utstillingspolitikk mener forutsetningen ikke blir oppfylt. De hevder at norsk kunst etter 1945 bare presenteres sporadisk, og aldri i full bredde.
  • Den uholdbare situasjonen skyldes, ifølge underskriverne, ikke plassmangel, men feil utstillingspolitikk.