UENIG: Kunsthistoriker og billedkunstner Paul Grøtvedt kritiserer Dagbladets Inger Merete Hobbelstad i dette innlegget.
UENIG: Kunsthistoriker og billedkunstner Paul Grøtvedt kritiserer Dagbladets Inger Merete Hobbelstad i dette innlegget.Vis mer

Debatt: Kunstens frihet

Kunsten skal være fri og antimoralsk

Frihetsbehovet gjelder for alle mennesker og alle virksomheter.

Meninger

Dagbladets journalist og kritiker Inger Merete Hobbelstad tok forleden opp noen viktige problemstillinger i forbindelse med en debatt om kunstens frihet, spesielt med henblikk på litteraturen og det betente Lolita-syndromet (Dagbladet 20.8). Hobbelstad strever tydeligvis med det moralske blikket på kunsten, og forfekter et standpunkt om at alt menneskelig, også det mørke og inhumane, må kunne uttrykkes kunstnerisk, så sant det formgis på et nivå med kvalitet. På et slikt høyverdig nivå er visstnok verket resistent mot moralsk intervensjon.

For å gi denne posisjonen litteraturteoretisk tyngde har Hobbelstad tauet inn en kollega fra Aftonbladet, Åsa Lindeborg, som faglig sannhetsvitne på kunstens prinsipielle urenhet og menneskelighet. «Viljen til renhet er destruktiv for kunsten», hevder nemlig Lindeborg, og tilføyer «Den skal være fri».

Nå er det ikke særlig oppsiktsvekkende å hevde at kunsten skal være fri. Det har kunstnerne gjort i over hundre år, uten at de har blitt friere av den grunn. De klarte etter hvert å riste av seg borgerskapets kunstsyn og estetiske idealer, men havnet i stedet under avantgardens tvangsmessige renhetsnormer og frigjøringskrav.

Nå er tydeligvis ikke avantgardens rengjøringsprosjekt stuerent lenger. Det ble vel for mye teoretisk overstyring og ideologisk innavl, men kunstens frihet står visstnok fortsatt ved lag, selv om den hos Hobbelstad og Lindeborg bare er et stykke ren abstraksjon. Dette er fest- taleretorikk og lite avklarende md henblikk på de individer som er skapende i en aktuell og historisk kontekst, der følelser og tenkemåter alltid vil være begrenset av samfunnets tidsånd og historiske tradisjoner.

I så henseende står ikke kunstneren og kunsten i noen særstilling, hva frihet angår. Frihetsbehovet gjelder for alle mennesker og alle virksomheter. Kunstnerne har heller ikke noe moralsk frikort til å fylle verket med grumsete innhold, uansett høyverdig kvalitet. Det finnes ingen kunstnerisk immunitet, og intet verk kan unndras moralske og ideologiske vurderinger. Så lenge verket er publisert i det offentlige rom, har borgerne full rett til normativ intervensjon og kritisk rad-brekking. Kunstens frihet er på ingen måte absolutt, den er bare en regulativ idé, der kunstneren også har friheten til å la være.

Inger Merete Hobbelstads refleksjoner over kunstens frihet og mangfold beveger seg innenfor en helt ny, og nærmest anti-moderne horisont. Her er ikke kunstens estetiske imaginasjoner lenger troverdige ut fra sin egen spesifikke gyldighetsform, men må suge næring fra sannhetens gyldighetsområde, det vil si vitenskapen. Det er mange ting i samtiden som tyder på at gyldighetsfordelingen i moderniteten, mellom det sanne, det skjønne og det gode i gjensidig respekt, er i ferd med å utraderes.

Nå er det mye spekulativt tankespinn i samtidas kunstteori. Den konseptuelle dreiningen i kunsten de tre siste tiårene har oppløst forbindelsen mellom verk og teori, slik at det ikke lenger er mulig å vurdere ut fra en estetisk synsvinkel. Å snakke om sannhet i denne sammenheng, er også meningsløst, siden det på kunstens område ikke lenger finnes regler for etterprøvbarhet. Det eneste feltet i kunsten som fortsatt er åpent for et offentlig ordskifte er anti-moralen, i praksis en ideologisk moralisme som passer for alle, og særlig på den politiske venstresiden. Høyresiden tenker derimot bare moralsk.