Kunstens arbeidshest

Nå er Ingmar Bergman død. For dem som sto ham nær, slik jeg gjorde, kom det ikke som noen overraskelse. Han hadde nettopp fylt 89 år – en meget gammel mann, altså. Når han nå døde, så var det et gammelt hjerte som sluttet å slå, tidlig i grålysningen, denne regnfulle sommermåneden på Fårö. Kaninene som pleide å sitte blikkstille på stranda når han spilte Mahler, kommer til å lure på hvor det gamle trollet er blitt av. Men han er borte nå, timeglasset har rent ut.

Ingmar Bergmans livline var kreativiteten. Om han hadde en Gud, så var det den; den kreative kraften som ga mening til et ellers svært rastløst liv. Da han for noen år siden merket at den kreative evnen begynte å tørke ut, kunne jeg se at han allerede var på vei bort. Uten skaperevnen fantes ingenting igjen. Han forsøkte i det lengste, satte seg ved sitt skrivebord med de gule, linjerte arkene foran seg, uten at det ble noe av det.

Som det alltid hadde blitt før.

Synet hans ble svekket. Mot slutten kunne han ikke se film, ikke TV, ikke lese. Da var det bare musikken igjen.

Selv om Ingmar Bergman i sitt yrkesliv var teaterregissør, dramatiker og filmskaper, så lurer jeg på om ikke musikken kom først. Han hadde aldri drømt om å bli musiker, det sa han med sikkerhet. Men han hadde nok lekt med tanken på at han i et annet liv kunne ha blitt dirigent.

Musikken var grunnleggende. Han snakket ofte om partitur i stedet for manuskript. Han brukte musikkbegrep for å beskrive sine filmer og teaterforestillinger, for seg selv og de som medvirket. Han navnga verkene blant annet som sonater og søkte alltid etter det spesifikt musikalske i sine filmer og forestillinger.

Dette satt dypt i hans liv. Erland Josephson har påpekt at Ingmar Bergman var veldig samtalebegavet. Det hadde også jeg muligheten til å oppleve ved et utall tilfeller. Nå kan jeg også se at nesten alle samtaler mellom oss på et eller annet vis kom til å handle om musikk. Han kom stadig tilbake til sin opplevelse av at musikken kom før språket, og til og med etter språket. Musikken var både begynnelsen og slutten. Han så i musikkens mest benådede øyeblikk en slags åpning mot andre virkeligheter enn dem vi umiddelbart kan oppfatte med våre sanser. I musikken fantes muligens den brua til andre verdener som de fleste av oss søker.

Dette skal ikke forstås dit hen at Ingmar Bergman var en overtroisk mann. Det var han definitivt ikke. Hans eventuelt religiøse innstilling vet jeg ingenting om. Når han snakket om følelsen av å kunne fornemme andre verdener gjennom musikken, så fantes det ingen form for «New Age» bak. Derimot forsøkte han å skjønne den mystikken som alltid er en del av virkeligheten. Omtrent som når Strindberg telte brostein og studerte skyformasjoner. Ikke overtro, men nysgjerrighet på det som lå i virkelighetens utkanter.

Kanskje det ikke fantes noe der? Men hvordan skulle man kunne vite, om man ikke aktivt søkte?

Jeg tror musikken var én av urkildene. Den andre tror jeg var hans barndom. Eller, rettere sagt, hans barnslighet. For meg er dette et ytterst positiv betegnelse. Jeg tror jo at barnet er den sanne kunstneren. Når vi vokser opp – før skolen begynner å bebreide oss når vi viser for stor tiltro til innbilning og fantasi, når det er virkelighetens bokstaver og matematiske formler som skal gjelde – mister vi mye av det vi hadde på forhånd, som noe selvsagt. En grenseløs tiltro til fantasiens og innbilningens kraft. Men ikke bare fordi det kunne hjelpe oss å bygge sinnrike tømmerflåter, eller skjære piratskip ut av barkbiter. Fantasien behøver vi for å håndtere det vanskelige som livet ofte innebærer. Vi har i svensk litteratur mange skildringer av barn som har brukt fantasien for å holde en ubegripelig, forløyet og farlig voksenverden på avstand. Om man senere i livet, når man i beste fall har overlevd skolen, higer etter å bli kunstner, så betyr det at man må gjenvinne det man hadde som barn. Mennesket ville ikke hatt tilgang på fantasi og innbilning om vi ikke hadde behøvd den for å overleve. Vi er rasjonelle vesener – fantasien og innbilningen ligger i genene. Jeg har truffet mange betydelige kunstnere i livet, og ingen har fornektet at det nettopp i barndommens erfaringer finnes grunnsteiner for all framtidig skaperkraft. Senere i livet får vi i tillegg erfaringer, tilegnet kunnskap og politiske eller moralske holdninger.

For Ingmar Bergman var det definitivt slik. Ikke nødvendigvis uttrykt som i eksempelvis «Fanny og Alexander», men mer som en åpenhet og respekt overfor barndommens viktige grunnlagsarbeid, der fantasien ofte var det overlegne instrumentet.

Nå har han altså gått bort. Da han døde, hadde han utført et gigantisk arbeid, en kunstens arbeidshest som har etterlatt seg et utall filmer, teaterforestillinger, teaterstykker, manuskript og bøker.

Nå kommer millioner av ord til å slynges over ham. Dessverre blir mye av det underdanig og ukritisk hylling. I hvert fall i begynnelsen kommer disse blomstermaleriene til å være enerådende. Men det vil være feil å glemme at Ingmar Bergman var et sjeldent komplisert menneske. Han hadde for eksempel et grenseløst kontrollbehov som innebar at de av hans kolleger som ikke ville være med på dette, kunne bli skjøvet ubarmhjertig bort. Det er likevel ikke sant som det er blitt sagt mange ganger, at det var Ingmar Bergman som ansatte og avskjediget teatersjefer på Dramaten, selv når han befant seg langt unna. Det tror jeg ikke på – de ansatte på Dramaten er viljesterke nok, men samtidig finnes det selvsagt ingen røyk uten ild. Han forsvarte sin kreativitet med nebb og klør. Det kunne gjøre ham hensynsløs, liksom så mange andre kunstnere. Man vil aldri kunne reise et hederlig minne over ham, hvis ikke hans komplekse personlighet blir skikkelig belyst.

Men kanskje er det ennå for tidlig? Først må hyllingstoget rulle, før de mer sammensatte bildene kan få plass. Ingmar Bergman visste jo selv hvordan det skulle bli, ettersom han kunne sin Strindberg. Først kommer hyllingene, kjærtegnene, deretter er det mye mulig at hoggtennene kommer fram. I det ene øyeblikket smilet, i det neste hogget som utdeles bakfra.

Det blåser på toppen, både varmt og kaldt.

Vi vil nå også få se flere, først og fremst akademikere, som kommer til å poppe opp som «bergmaneksperter» og reise jorda rundt og snakke om «Ingmar og jeg» mot høye foredragshonorar.

Men stor var han, Ingmar Bergman. Kompromissløs, enten det handlet om å klabbe til en utrivelig anmelder i ansiktet – det gjorde han i begynnelsen av 1970-åra – eller det gjaldt å søke nye uttrykk i teater eller film. Hans betydning utenfor Sverige er uomtvistelig. Lenge var han heller ikke – som vanlig er – profet i eget land. En gang ble han jaget fra Sverige av lønnsfeite skattekontrollører som blandet seg bort i noe de ikke skulle ha gjort. Men han kom alltid tilbake og fant på Fårö en endelig plass for sin rastløse skapertrang.

Men det tok altså slutt, det som alt annet. Først døde hans kone Ingrid, deretter døde hans kreativitet, arbeidet og nå til slutt det gamle hjertet.

Han er en av de få som kommer til å overleve det siste århundrets svenske/nordiske/europeiske/globale kulturliv.

På hvilken måte kan ingen si. Bare at det kommer til å skje.

Han kom stadig tilbake til sin opplevelse av at musikken kom før språket, og til og med etter språket.