Kunstens arbeidshest

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Nå er Ingmar Bergman død. For dem som sto ham nær, slik jeg gjorde, kom det ikke som noen overraskelse. Han hadde nettopp fylt 89 år – en meget gammel mann, altså. Når han nå døde, så var det et gammelt hjerte som sluttet å slå, tidlig i grålysningen, denne regnfulle sommermåneden på Fårö. Kaninene som pleide å sitte blikkstille på stranda når han spilte Mahler, kommer til å lure på hvor det gamle trollet er blitt av. Men han er borte nå, timeglasset har rent ut.

Ingmar Bergmans livline var kreativiteten. Om han hadde en Gud, så var det den; den kreative kraften som ga mening til et ellers svært rastløst liv. Da han for noen år siden merket at den kreative evnen begynte å tørke ut, kunne jeg se at han allerede var på vei bort. Uten skaperevnen fantes ingenting igjen. Han forsøkte i det lengste, satte seg ved sitt skrivebord med de gule, linjerte arkene foran seg, uten at det ble noe av det.

Som det alltid hadde blitt før.

Synet hans ble svekket. Mot slutten kunne han ikke se film, ikke TV, ikke lese. Da var det bare musikken igjen.

Selv om Ingmar Bergman i sitt yrkesliv var teaterregissør, dramatiker og filmskaper, så lurer jeg på om ikke musikken kom først. Han hadde aldri drømt om å bli musiker, det sa han med sikkerhet. Men han hadde nok lekt med tanken på at han i et annet liv kunne ha blitt dirigent.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer