Kunstens førstekvinne

- Catherine David, du har hevdet at de skjønne kunstenes tid er forbi. Hva mener du med det? At maleriet er dødt?

- Altfor mye av dagens omgang med kunst er knyttet til maleriets posisjon som økonomisk fetisj og privat opplevelse. Maleriet vil fortsatt eksistere som ett blant flere medier, så sant det dreier seg om en problematisert og reflektert estetisk praksis, sier Catherine David, Frankrikes mest kjente og omstridte arrangør av kunstutstillinger.

- Hva med de mange nye mediene og metodene som dagens kunstnere anvender, hvor du ser en ny billedkultur sprenge seg ut over rammene for kunsthistorien? Det var vel å anskueliggjøre dette nye estetiske feltet som lå til grunn for din omstridte Documenta-utstilling i Kassel for to år siden.

- Documenta X kunne bare favne en del av dette ekstremt heterogene området, som stadig utvider seg i så vel det fysiske som det virtuelle rommet. Det var på den ene siden mulig å følge utstillingen på Internett, slik den utviklet seg gjennom de hundre dagene med debatter, filmer og forestillinger. Hvor vi fikk innspill og analyser av opplegget fra filosofer som Étienne Balibar, og hvor filmskapere fra hele verden kom med sine bidrag.

- Dere presenterte utstillere med et verdensnavn som den kanadiske fotokunstneren Jeff Wall midt i det mest belastete gatebildet. Var ikke det en temmelig vågal estetisk operasjon i det sosiale rommet?

- Vi opplevde at myndighetenes advarsler mot å plassere verdifulle bilder blant fulle natteravner og asosiale uteliggere ikke holdt stikk. Monteringen skjedde delvis på nattetid, og etter kort tid gjenkjente de oss og kom med sine kommentarer. Jeg ble snart omtalt som den franske «Sjefa». Jeff Wall lager ingen pseudopolitisk kunst, og det belyste og gjennomkomponerte bildet hans av en alkoholiker provoserte ikke - men møtte saklige kommentarer.

- Kanskje ville de ikke gjøre skam på Kassel, som nesten bare er kjent internasjonalt for sin Rembrandt-samling og Documenta-mønstringen av samtidskunst?

- Situasjonen der er ikke så spesiell. Jeg kommer nå direkte fra den gamle sjømannsbydelen Boca i Buenos Aires. Der hadde argentinerne engasjert kuratorer fra flere land til å sette opp en utstilling om bybildet i fjerne metropoler som Bogota, Johannesburg og Mexico by. Den viktigste diskusjonen om disse eksemplene på nye urbane livsmønstre hadde vi med elektrikeren, som daglig står oppe i problemene med å legge ledninger som kan holde tritt med kravene til å kanalisere global informasjon.

- Dette peker mot muligheter til å operere estetisk utenfor museer og gallerier på en meningsfull måte. Et ekko av 60-åras slagord om «Kunsten ut av museene».

- Husk at dette var vestlige kunststudenters kamprop. I Latin-Amerika fins det en rekke større byer uten offentlige kunstinstitusjoner, og på toppen av det hele brant det moderne museet i Rio de Janeiro på den tida. Brasilianske kunstnere utprøvde slike alternative sosiale rom i 60-åra, med avanserte og kollektive eksperimenter blant de badende på sandstranda. Den viktige kunstteoretikeren Mario Pedrosa - som er nesten ukjent nord for ekvator - kalte dette «eksperimentelle øvinger av frihet».

- Du er kritisk til det siste tiårets trend med arkitektonisk spektakulære museumsbygg à la Guggenheim-museet i Bilbao, og utstillinger som spiller på «Bennetton-effekten»?

- Slike såkalte museer er uten samlinger som kan åpne et historisk perspektiv for publikum. Hva ville Louvre vært uten «Mona Lisa»? Den mest omtalte utstillingen av samtidskunst de siste åra var «Sensation» i London. Den fungerte først og fremst som PR, og ga seinere klekkelig auksjonsgevinst for samleren - reklamemannen Saatchi.