KUNSTENS VEI ER såkalt tornefull. Enkelte mener at tornenes risp er en forutsetning for kunsten, andre at produktene ville blitt bedre dersom tornene blir fjernet. Uansett: De færreste tror i dag på myten om kunstneren som blir ekstra kreativ når han bakfull og tæringssyk tilbringer det meste av livet på en trekkfull hybel.

Det gjør heller ikke kulturminister Valgerd Svarstad Haugland når hun i kronikken «Nyskaping og kvalitet i kunsten» gjør det klart at hun også er kunstnernes Valgerd. Hun bekjenner seg til den tro at kunsten både «kan knyta band og sprengja grenser», ja, at den til og med kan «snu opp ned på det som er kjent og kjært» og «opna for dei eksistensielle spørsmåla i livet».

Den i så mange sammenhenger ortodokse KrF-formannen, som i sommer har søkt trøst hos Kjell Magne Bondevik når folk som Anne Holt har utsatt henne for «urimelige angrep», fortsetter å pøse på i avsnitt etter avsnitt med sine betraktninger om kunstens vesen, dens evne til å «vekkja avsky eller undring» og «vera både lim og sprengkraft i samfunnet». Hvor skal dette ende?

DET ENDER SOM ALLTID når kunst diskuteres i Norge, med penger. Slik har det stort sett vært siden Bjørnstjerne Bjørnson fikk den første dikterlønna uten spesielle forpliktelser i 1863, etter at han ifølge ryktene nærmest ble holdt som gissel av en hotellvert i Paris, fordi han ikke hadde betalt regningen.