Kunstens mausoleumsvoktere

KYSS FROSKEN: Det er hyggelig at jeg har blitt lynavleder for kritikken Nordgren (og Wiggen) har vært utsatt for etter Kyss Frosken-utstillingen. Da kan de fortsette å være kreative, mens jeg går i gjørmebadet med kritikerne.Gjessing påstår at jeg fossror i denne debatten. Vel, jeg har egentlig ikke gjort annet enn å stå fjellstøtt på grunnlinja og slått Gjessing som en tennisball akkurat dit jeg vil. Mine to innlegg har sagt det samme: Kyss Frosken-utstillingen må også forstås i et byutviklingsperspektiv. Av dette avleder Grøgård at byutvikling nå er «suksesskriteriet for kunst», mens Gjessing kaller det et «instrumentelt kunstsyn». Interessant; Gjessing hevder jo selv at budsjettbalansen er kunstens suksesskriterium. Jeg mener at Kyss-Frosken var en hybrid utstilling som opererer i skjæringspunktet mellom kunst (utstillingen på innsida), arkitektur (bygningskroppen), byutvikling (konteksten på Tullinløkka) og må fortolkes deretter.

SER VIPÅ byutvikling isolert, er det en rekke suksesskriterier. Motvirke at attraktive områder blir nedbygd eller privatisert. Sørge for at terskelen for bruk av offentlige rom er lav. Få folk ut i byrommene og oppmuntre dem til å være produsenter av byen sin, og ikke bare passive flatskjermkonsumenter. Skape ny erkjennelse og gjøre individet i stand til å tenke større. For eksempel å vise at gode møteplasser kan være litt mer attraktive enn brustein, en bjørk og to benker.

EN BY MED ambisjoner må klare å skape et kreativt miljø som fostrer kunstneriske innovasjoner. Det betyr at det også må være takhøyde for at noen prosjekter tryner økonomisk. Oslo må få et kulturfond som kan finansiere Kyss Frosken-aktige utstillinger på alle offentlige rom som enten er nedbygd eller privatisert og dermed ta byen tilbake. Er det rart det er bråk på Kunsthøyskolen når teoriansvarlig Grøgaard er så mumifisert at han heller vil «ha en sårt tiltrengt parkeringsplass» enn temporære kunstprosjekter på Tullinløkka. Men til alle studentene på Kunsthøyskolen: Suksesskriteriet for en kunstutstilling er ikke hvor mange J.C Dahl som henger på veggen. Vis Grøgaard at det er mulig å tenke nytt og schwært selv i den trange norske kunstoffentligheten PS2 Og Gjessing; å antyde at jeg og Wiggen nærmest er bestekamerater, er for lavt selv til deg å være. Ja, det er riktig at hans ekssamboer var venninne til min ekssamboer for femten år siden, men siden den gang har vi aldri sosialisert. Dessverre.