Kunstens nye nomader

På 80-tallet ble unge «heftige» malere verdensnavn, markedsført som nomader i kunsthistorien. I dag er nomadebegrepet knyttet til kunstnere som frivillig eller tvungent forflytter seg i geografien.

Utstillingen «Transform» i Stenersenmuseet - som er kuratert av Marith Hope - rommer eksempler på både den fritt fartende og ufrivillig reisende. Felles for dem er innvirkningen denne grensekryssingen har hatt for deres kunst.

Det fins intet nytt i at kunsten eller kunstnere beveger seg, men modernismens ensidige eksport av toneangivende retninger fra Vestens ledende sentra til periferiens nasjoner har i alle fall delvis blitt erstattet av en ny interesse for de andres erfaringer og innsikter.

Men bare delvis: I den tyskpubliserte mursteinen «Millennium Art» fra i forfjor fins knapt en kunstner fra Øst-Europa og den tidligere tredje verden.

Diktaturets minner

«Transform»-utstillerne er fysisk hjemmehørende i Danmark, Sverige og Norge, og det overrasker ikke at geografisk fjerne Island og innvandringsrigide Finland glimrer med sitt fravær.

Argentinske Jorge Monras (f. 1951) står for en malerisk figurasjon med fragmentarisk og angstladd karakter som vitner om hans kunstneriske røtter i hjemlandet, hvor denne utbredte formen fikk næring under trykket fra militærjuntaens tid på 70-/80-tallet.

Jevnaldrende Miguel Vega Olivares fra Chile ble billedkunstner for å finne sin identitet i dansk eksil, som tydeligvis ble påtvunget. Det skjedde etter at fredsprisvinner Henry Kissinger i 1973 sa ja til at Augusto Pinochet og hans militære kunne iverksette CIAs plan om å myrde den valgte presidenten Salvador Allende. Kissinger uttalte for øvrig på svensk fjernsyn nylig at han aldri har angret sin beslutning, og Nixon-rådgiveren trenger heller ikke å frykte noen Haag-domstol.

Tyske traumer

Eldstemann Peter Backhaus (f. 1947) fikk først 13 år gammel vite hva hans tyske fedregenerasjon hadde gjort mot jøder, homofile og sigøynere i hjemlandet, og søkte seg til Sverige for å bearbeide sin skam.

Hans gulnete fotoserie «119 menneskeportretter» synes å være basert på den «ariske vitenskapens» raseinndeling. Denne rekonstruksjonen har en helt annen styrke enn når han involverer seg mer direkte i de store traumatiske figurbildene - basert på en blandingsteknikk av maleri/fotografi.

I den iranskfødte og norskbosatte videokunstneren Farhad Kalantarys «North 99» synes krigsopplevelsene å sitte i kroppen når han vender kameraet fra sitt fysisk trygge rom og mot nordisk natur.

Denne dobbeltheten spiller også fantasifulle Peter Johansson på, ved at signalene som mottas på en rosemalt parabol videreformidler nyhetssendinginger og andre programmer sett fra et kurdisk ståsted.

Polsk surrealisme

Briten Jeremy Welsh - som bygde opp intermediaavdelingen ved Kunstakademiet i Trondheim og nå skal bibringe Bergensakademiet sine kunnskaper - får her en sjanse til å vise hva han selv står for, med en uendelig og universell talende loop av mennesker i et forlengs/bakvendt kretsløp gjennom ei svingdør.

Både fotografen Robert Sot og installasjonskunstneren Tomasz Ozdovski bringer med seg polsk kulturell ballast. Surrealismen var like selvsagt som katolisismen for kunstnerne i Warszawa-paktens Polen, og dette gjennomstrømmer førstnevntes kameraregi.

Ozdovskys svakt illuminerte «Vandringskatedraler» er typiske eksempler en nomadisk strategi. Inne i teltkonstruksjonene forvandler han den katolske kirkens rituelle elementer til politisk ladde tegn, ikke ulikt det hans kjente forgjenger, Wladyslaw Hasior, en gang skapte furore med her til lands.

Vold og våpen

Migrasjonen mellom kontinentene fører til samme forvrengte forsvarsinnstilling i ulike land, noe som den argentinsk/svenske duoen FA+ kommenterer i fotoserien «The Art of Survival». Den er også en aktuell kommentar til FNs håndvåpenkonferanse, som Bush-administrasjonen torpederte på åpningsdagen.

Voldens nærvær er også påtrengende i libanesisk-danske Khaled D. Ramadans objektserie «Bullet Collection», og når han i en tegning lar Hitler og Ku Klux Klan smelte sammen til rasistiske tegn i tegning/collage.

Endelig gjør tanzanianske Charles Njau en popkunstinfluert avsløring av politikerterminologiens «Integrasjon», hvor hans frekke forvandling av naturgitte farger i installasjonen med et grumset, fylt badekar og maleriet av et sebraskinn forteller mer enn 1000 ord.

«Transform» gir nyttig tankegods i sommervarmen.