Kunstfabrikk på  høygir

Bomuldsfabriken i Arendal har passert sine første ti år. Som kunstbastion står den fjellstøtt.

ARENDAL (Dagbladet): I dag er Bomuldsfabriken et begrep i norsk kunstliv. Flere enn undertegnede ser den ti år gamle kunsthallen som det kanskje fineste utstillingsstedet her til lands. Derfor har ikke kunstnerisk leder Harald Solberg hatt problemer med å få utstillere som vil bryne seg mot de fordums fabrikklokalene. Når nordlendingen nå forlater sørlandsbyen til fordel for en jobb som utstillingsleder for design i Nasjonalmuseet, sammenlikner han oppbruddet fra den rosa bygningen som å gjøre slutt på et forhold. Det er nok grunnen til at Solberg har sikret seg en mulig retrett med tre års permisjon fra Bomuldsfabriken.

Det var maleren Leonard Rickhard som først så mulighetene som utstillingssted, da den mer enn 100 år gamle driftsbygningen kom på Arendal kommunes hender for et drøyt decennium siden.

Beliggenheten ved Langsæ park var ikke den mest sentrale, men det var bokstavelig talt salene med sin sjenerøse takhøyde som rommet potensialet.

Kommunen kunne ikke fått en mer entusiastisk og erfaren konsulent enn Rickhard, som i likhet med mange andre kolleger stiller seg kritisk til arkitektonisk spektakulære kunsthaller og museer.

Robuste løsninger

-  Det billedkunstnerne gjerne ønsker seg, er de enkle, rene og robuste løsningene, et bruksrom som står der usjarmerende og nøytralt. Veggene bør ha rektangulær utforming, det er en form med både fleksibilitet og autoritet. Videre må veggene være bærekraftige, og stå der uplettet når en ny utstiller rykker inn. Dette lå det til rette for her, og det har vært basis for å bygge opp utstillingene.

Rickhard er like ivrig nå når Bomuldsfabriken passerer sitt første tiår, som han var da Dagbladet møtte ham etter et par års drift med bare første etasje innredet som utstillingssaler.

-  Jeg husker noe den tidligere Tate Modern-sjefen og nåværende direktøren for Moderna museet, Lars Nittve, uttalte i et intervju. Han fortalte at Tate-ledelsen gjorde en spørreundersøkelse blant 200 av verdens ledende samtidskunstnere om hvilken bygningstype de foretrakk. Majoriteten var overveldende for å ta utgangspunkt i tidligere industriarkitektur, mens de færreste foretrakk nybygg. Nittve sa det så sterkt at Frank O. Gehrys Bilbao-bygg - i likhet med Frank Lloyd Wrights opprinnelige Guggenheim-museum i New York - kan beundres som arkitektur , men det er horror for de fleste utstillere.

Nasjonalmuseet

-  Dette håper jeg også direktør Sune Nordgren har for øye når det nye Nasjonalmuseet skal bygges på Tullinløkka. Han har jo erfaring med samme sorts forvandling når det gjelder kunstsentret Baltic i Newcastle, som rammes inn av en tidligere møllebygning. Det var for øvrig et godt grep å sikre Kværnerhallen som magasin og kunsthall for den kommende storinstitusjonen, slutter Rickhard. Selv om Leonard Rickhard er beskjeden med hensyn til sin egen rolle når det gjelder Bomuldsfabriken - og berømmer innsatsen fra utstillingslederne Erika Swensen og Harald Solberg - har den markante maleren vært en nøkkelfigur.

Dagbladet har fra flere hold fått høre at den faste samlingen som er donert eller deponert i Bomuldsfabrikens andreetasje, neppe ville ha holdt et så høyt nivå hvis det ikke hadde vært for at Rickhard personlig ba sine kolleger om å stille opp.

Med viktige verker gitt fra malere som Håkon Bleken og Bjørn Carlsen, til skulpturer av blant andre Ola Enstad og Gunnar Torvund, rommer stedet en norsk samling som kan måle seg med mye her til lands.

Ved siden av viktig politisk og arkitekturfaglig støtte i starten, har også Bomuldsfabriken hatt to godt voksne damer som sjenerøse bakspillere. Det dreier seg om Dagny «Nyba» Ottersland som har gitt millioner til bygningen, og Lulla Sørensen som kommer med stadige donasjoner fra yngre, norske kunstnere.

Norsk kulturråd

Harald Solberg kan ikke få fullrost denne støtten nok. Den har ved siden av statlige og kommunale bidrag gitt stedet større økonomisk albuerom. Et nytt auditorium og gjesteatelier står nå ferdig innredet, og to kunstfaglige medarbeidere er ansatt i løpet av de siste par åra. Dette har også gjort Bomuldsfabriken i stand til å overta oppgaven med å administrere og fordele innkjøpene som Norsk kulturråd gjør av billedkunst og kunsthåndverk.

Likevel er Solbergs rolle som enmannspersonale og frontfigur for stedet helt uvurderlig. Hans kuratoriske program og praktiske iscenesetting peker seg ut som utstillingsmessige høydepunkter her til lands.

Bård Breiviks «Man Man Lai»-prosjekt fra 1999 i og utenfor Bomuldsfabriken representerer noe av det beste fra den globale bergenseren, og presentasjonen av japansk fotokunst, «Illusjon», for to år siden var så visst ikke noe billedmessig blendverk.

Jubileumsutstillingen «Fra Kosmos til Kaos» bærer også Solbergs kuratorsignatur. Et utvalg av årets avgangsstudenter fra Statens kunstakademi møter noen av sine forgjengere fra ti år tilbake, som den gang ble presentert kunstnerisk ferske fjes.

Resultatet gir spennende møter mellom to kunstnergenerasjoner, og er montert på en måte som understreker hvilken ressursperson som nå er hyret til Nasjonalmuseet. Så får framtida vise om ukependlende Solberg blir i hovedstaden, eller vender tilbake til Bomuldsfabrikken.

KONTRASTER: Espen Dietrichsons absurde kjøredoning kommer fra årets avgangsutstilling på Statens kunstakademi, mens maleren Harald Fænn på veggen bak forlot samme institusjon for ti år siden. Nå møtes deres arbeider på Bomuldsfabriken
BYGGET: Fabrikken ble «kunstmaskin».
FRONTFIGUR: Harald Solberg.