Kunstfaglig makt

I DEBATTEN om Nasjonalmuseets omgruppering av verker, samt innkjøpte utedasser, har de vesentligste poengene forsvunnet. De valg og endringer direktør Sune Nordgren har foretatt kan naturligvis være diskutable, og trenger å bli diskutert, men hans eneansvar i disse kunstfaglige spørsmål er det langt mer viktig å få drøftet.

Det dreier seg da om den nye museale strukturen, samt den kunstfaglige kompetansen som nå fyller denne strukturen. Omgrupperingen av verker og tvilsomme innkjøp må derfor sees som uttrykk for et nytt kunnskapsregime, et kuratorregime som kunstsosiologen Dag Solhjell kaller det. Det dreier seg om et kunstfaglig hegemoni, som helt suverent instituerer sin egen teoretiske kompetanse som den eneste adekvate når det gjelder kunstfaglige vurderinger. Sune Norgrens posisjon som enevoldshersker a la Ludvig XIIII, er noe helt nytt i norsk kunstpolitikk. Så mye makt har aldri vært samlet på en hånd i kunst-Norge. En slik sentralisering av kunstmakten er skremmende, men helt i tråd med den kompetanseforståelse som ligger til grunn for kuratorelitens erobring av kunstlivets sentrale posisjoner. Det er en kompetanse som utelukkende er teoretisk fundert. Aktørene er enten kunsthistorikere eller kunstvitere med teoretiske studier bak seg. Det er ikke noe galt i en slik kompetanse innen kunstfeltet. Den er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.

DET TVILSOMME ved den, og nå skremmende, er at den profilerer seg som den eneste kompetansen i kunstfaglige spørsmål. Sune Nordgren gjorde dette klinkende klart i en debatt i Dagbladet i fjor: «Kunstnernes kompetanse er å skape kunst - det er det ingen som vil stille spørsmål ved - men ikke å vurdere sine kollegers arbeide. Det har vi kunsthistorikere og kunstvitere til». Mer presist og ekskluderende kan det vel ikke sies.

Den eneste kunstfaglige kompetansen som i dag gjelder og har gyldighet, er da den rent teoretiske. Følgelig er den praktisk-skapende kunnskapen som kunstnerne gjennom studier og eget virke har opparbeidet seg, helt uegnet. De forstår seg ikke på kunst. Og kan selvsagt heller ikke delta i innkjøpskomiteer. At de fortsatt administrerer Høstutstillingen og fordeler stipendier til kolleger, må Sune Nordgren se å få en slutt. Det har nemlig ikke kunstnerne kompetanse til, bare kunsthistorikerne og kunstviterne. En slik selvbestaltet arroganse på teoriens vegne er helt ufattelig. Og den taler et tydelig språk: Maktspråket.