Kunsthall og kritisk forum

«Kunsthallen og museet utelukker ikke hverandre og konkurrerer ikke med hverandre. Det siste er vår stadig foranderlige, omarbeidende hukommelse, et rom for langsommere og mer ettertenksomme prosesser, mens den første er et rom som er rede for samtidas overraskelser - en vital katalysator i en bys eller regions kunstliv.»

  • Slik avsluttet tidligere kunsthall-leder og nåværende museumsdirektør Lars Nittve et foredrag fra 1995. Det gjengis i den første publikasjonen fra Oslo Kunsthall, som åpnet før helga. Med Gardermoen-influerte initialer signaliserer den nye institusjonen sine internasjonale ambisjoner, og første flybårne gjest til denne funksjonelt forvandlete vaskehallen er den italienske kunstneren Monica Bonvicini.
  • Nittves konklusjon står i kontrast til pressekonferansens proklamasjon om at kunsthallen skulle være et alternativ til museenes «gubbemaleri» og ensidige satsing på egne samlinger. Problemet i Museet for samtidskunst er at plassen ikke gir rom for å presentere egen samling samtidig med den alt annet enn «forgubbete» Ransve-utstillingen. Paradoksalt nok gjør dette at museet p.t. framstår mer som en kunsthall .
  • «Et praktisk laboratorium for utforsking av hva en kunsthall er og hva den kan bli,» skriver Oslo Kunsthall. Den bedriver flersidig formidling, og videoinstallasjonene til Monica Bonvicini må suppleres for å bli en projeksjon av mening og ikke bare en meningsløs provokasjon. Når hun anvender nakne modeller i aksjon mot arkitektoniske elementer i «Hausfrau Swinging» («Husmor i sving») og «Wallfucking», er det en annen feministisk strategi enn hos kvinnelige forgjengere.
  • På forrige Venezia-biennale brukte Bonvicini et sitat fra Le Corbusier, som henvisning til en maskulin ideologi bak arkitekturen. I Oslo Kunsthall prøver man å komme publikum klargjørende i møte med en publikasjon, som formidler feminismens arkitekturkritikk og kan løfte skylapper fra et tilvant blikk.