Kunstharselas

Klisjeer med underholdningsverdi.

BOK: I den satiriske, dypt konservative sakprosaboka «The Painted Word» hevdet Tom Wolfe allerede i 1975 at «…Moderne Kunst er blitt fullstendig litterær: maleriene og andre arbeider eksisterer bare for å illustrere teksten» (Wolfe så seg sågar nødt til å kursivere setningen). 32 år etter at Wolfe harselerte over språkets og teoriens grep om kunstverdenen, lar Tommy Sørbø det fiktive Riksmuseets vaktmester Stenseth, som ikke nettopp finner seg til rette på outrert kunstparty, spørre hovedpersonen i romanen «Søppel» hvordan han kan være så sikker på at noen henslengte kobberkveiler ikke er kunst. «Fordi det ikke er noe tekst i nærheten», svarer museumslektor Sivert Årø irritert. Sørbø, som selv har arbeidet som museumslektor på Nasjonalgalleriet, et museum det ikke er vanskelig å se at Riksmuseet likner på, er altså ingen pioner når det gjelder å drive gjøn med samtidskunsten. Tvert imot er «Søppel», hvis ideer også har tydelige paralleller til svenske Lars Vilks’ håndbok «Hur man blir samtidskonstnär på tre dagar», bygd på et populistisk tankegods som gjennom mange år er blitt uttværet og i dag er på alle måter dypt konvensjonelt – og som vulgariserer det aller meste som foregår i den internasjonale samtidskunsten: Se, de driver med surr og tull som er til forveksling likt søppel, men som legitimeres og opphøyes gjennom det ugjennomtrengelige ekspertspråket som omgir det!

Morsom

Om «Søppel» er lite fruktbar som debattinnlegg, betyr det imidlertid ikke at satiren i boka ikke er morsom og tidvis relevant. Sørbø skriver ledig og ofte vittig, og selv om sjablonghumoren nå og da er av det billigere slaget (å drive gjøn med kulturkonsulenter med rare øredobber og appetitt på «galskap» er knapt noen kunst, og satire over Skavlan er blitt standard i norske underholdningsromaner), lo jeg høyt flere steder i teksten. Forfatteren har særlig godt grep om et av romanens dramatiske høydepunkter, den mørke avantgardefesten i det nedlagte industrilokalet der SM-homoekspresjonisten Bjarne Jørstad har atelier. Dit har den forsmådde museumslektor Årø dratt for å stjele en slamsugerslange han behøver for å gjenskape Jørstad-verket «The Sucker», som han i en ryddesjau har kommet i skade for å kaste i søpla. «The Sucker» skal nemlig være et av hovedverkene på den trendfølsomme direktør Arne Samuelsens åpningsutstilling «Transformasjoner», og Årø frykter for både det ene og det andre dersom den dynamiske «kunstentreprenør» Samuelsen skulle få greie på at hans ansatte, som alle fra før vet at ikke henger med i samtidskunstens kjappe motesvingninger, har forvekslet stor kunst med søppel.

Forbilder

«Søppel» er tydelig inspirert av historien om Sune Nordgren og Nasjonalmuseet: Samuelsen-skikkelsen har åpenbare paralleller til svensken, og i romanens bakgrunn opererer en styreformann som sender tankene til Christian Bjelland. En rekke levende figurer er lette å kjenne igjen, fra street-kunstneren Banksy til dronningen, som opptrer umaskert. Årø har dessuten betydelige likhetstrekk, både når det gjelder bakgrunn og tankegods, med Tommy Sørbø selv. Sørbø kjenner kunstverdenen godt, og satiren over kunstlingo, kunstnermytologi og vår tids jakt på «kreativitet» er ikke sjelden treffende. Men som litteratur er «Søppel», med sine fullstendig flate karakterer, i beste fall en underholdende bagatell, Solstad-referanser til tross; mer en serie kvikke opptrinn enn en velkomponert roman. Særlig er slutten svak: Etter at Årøs dekkoperasjon uventet har gjort ham til «hot shit» i kunstverdenen, vil han plutselig tilbake til sin tilværelse som Munch-formidler for åttendeklassinger – her skal mye skje og enda mer forklares på kort tid. Den konseptkunstfiendtlige Årø viser seg til slutt å ha så stort talent for samtidas «art speak» at han blir fange av sin egen kvikke tunge.