Kunsthatet avkledd

Redselen for «konservatisme» tvinger Aslak Nore over på samme lag som markedsfundamentalistene, mener Anna B. Jenssen og Bendik Wold.

«ELITISTER»,

«åndsnerder», «velmenende kulturnerder», «kulturelite», «modernistisk inspirerte nymarxister», «gammelkommunister», «ny-68-ere», «ung-gamle»: I løpet av sommerens Morgenblad-debatt har Kjetil Rolness, Aslak Nore og deres meningsfeller rundhåndet delt ut karakteristikker av Morgenbladets redaksjonsledelse.

Sitatlysten har også vært stor. I Rolness og Nores siste innlegg finner vi ikke et eneste nytt argument, ei heller noen synderlig vilje til å lytte til våre. Deres foretrukne debatteknikk er å gjenta motpartens synspunkter med hermestemme: Heller enn å overbevise med egne argumenter, søker de å vinne diskusjonen ved å få tilhørerne til å le. Slik ofres logikken for komikken.

Et hovedpoeng for både Nore og Rolness er å påvise at Morgenbladet har gått fra å være en radikal, fordomsfri og vital avis på slutten av nittitallet, til nå, med sin nye ledelse, å fortone seg som slapp, konfliktsky og velmenende. Med dette håper de selv å fremstå som tidens radikale, og å få Morgenbladet til å virke gammelmodig.

MEN DIAGNOSEN

spriker i alle retninger. Først er vi «nymarxister», i neste øyeblikk støttes vårt kultursyn av «nesten hele Stortinget», en annen gang anbefales vi innmelding i partiet Høyre. Til å være så skråsikre på sin egen radikalitet har Nore og Rolness en mildt sagt kaotisk analyse av det norske politiske landskapet. Kriteriet for å kunne kalle seg radikal er åpenbart at man gjør innrømmelser overfor «markedet», for ikke å drive folk vekk fra venstresiden.

Denne vrangforestillingen fører til at Nore presser sin markedstenkning ned over hva som helst. Han påstår for eksempel at «populærkultur per definisjon handler om kommunikasjon mellom en kunstner og hennes marked». Selv om komiker Harald Eia er avhengig av publikums umiddelbare respons, betyr det ikke at han frigjør seg fra et kvalitetsbegrep. Og det er tvilsomt om Sofia Coppola, Mary J. Blige eller noen av medlemmene i N*E*R*D vil nikke samtykkende til Nores utsagn: De har ikke oppnådd suksess ved å skjele til bestselgerlistene, men ved å sette sine egne kunstneriske standarder.

ASLAK NORE

kaller oss «ung-gamle» og «ny-68ere». Vi har allerede påpekt at det er Nores overdrevne 68-erfiksering som er problemet. Han sitter fast i det forrige århundrets konfliktlinjer. Men diagnosen kan gjøres tydeligere: Med sitt utilslørte kunsthat representerer Nore en vanhellig allianse av postmodernistisk relativisme og noen av de verste sidene av arven fra 1968 - ml-bevegelsens dogmer om «kunst til folket».

I et lite intervju i Dagbladet (6.6.) lar han masken falle: Med henvisning til Tom Wolfes «The Painted Word» - et yndet referansepunkt for den krets av gammelkommunister som fikk Klassekampens kulturredaktør Eivind Røssaak sparket i 1997 - innrømmer Nore at han i møtet med moderne kunst bare kjenner «en voldsom vemmelse og aggresjon». «Jeg måtte bare gå ut ved synet av alle folka som sto og nikket og betraktet tullet,» rapporterer Klassekampens kulturjournalist fra sitt siste galleribesøk. Derfra er ikke veien lang til den dyrkelse av «folkelig kultur» som fant sted på ytterste venstre fløy i 1970-årene. I praksis satte ml-erne likhetstegn mellom masseopplag og kvalitet, med den følge at «finkulturen» måtte avskrives som en elitistisk, antidemokratisk og nær sagt amoralsk geskjeft.

NÅR DENNE

tenkningen igjen gjør seg gjeldende på venstresiden, er det med ideologisk støtte fra 1980-tallets postmodernisme. Postmodernistene deler ml-ernes skepsis mot kulturelle hierarkier, og fremfor alt skillet mellom «høykultur» og «lavkultur». Et stykke på vei er deres poenger betimelige, og de har da også for lengst vunnet gjennomslag innenfor både akademia og kunstfeltet selv. Nores ideologiske agenda er imidlertid ikke bare postmodernistisk, men antimodernistisk: Aggresjonen retter seg mot selve det faktum at kunst er noe vesensforskjellig fra politikk, jus, religion, økonomi og vitenskap.

Den amerikanske kulturteoretikeren Scott Lash har karakterisert denne perverterte avarten av postmodernisme som en higen etter de-differensiering: Modernisering er at samfunnet spaltes - differensieres - i ulike felter som alle er relativt selvstendige og utvikler sine egne indre lover. Dette forhindrer at én maktform oppnår suveren dominans. Likevel finnes det i alle moderne samfunn bevegelser som ønsker å reversere denne prosessen.

Ml-erne ønsket å oppheve de andre samfunnsområdenes selvstendighet i politikk. Våre dagers antimodernister tilber i stedet «markedet», men trosartiklene er de samme: I begge tilfeller rettes det ideologiske skytset mot «elfenbenstårnene», mot alle former for virksomhet som ikke kan skilte med umiddelbar masseappell.

«ER DET POLITISK

radikalt å være kulturkonservativ?» spør Aslak Nore i sitt siste innlegg. Hvis han med dette impliserer at ethvert ønske om «bevaring» er uforenlig med en radikal posisjon, må også forsvaret av velferdsstaten stemples som reaksjonært. Vi andre har forstått at radikalitet handler om å holde fast på noen grunnleggende menneskelige verdier, ikke om bestandig å bejae alt som er «nytt». Den samme tankegangen følger Nores overordnede, Klassekampens ansvarlige redaktør Bjørgulv Braanen, når han påpeker at det i dag er næringslivstoppene som er revolusjonære, «mens arbeiderbevegelsen forsvarer mange av de seirene den vant på 1900-tallet».

Jo visst finnes det et element av «konservatisme» i forsvaret av kunstnerisk autonomi, men det skyldes ganske enkelt de politiske konjunkturene - at kampen arter seg nettopp som et forsvar. Dette forsvaret innebærer slett ikke at man også må støtte den etablerte kanon og de rådende kvalitetsbegreper, ei heller at man «ser ned» på folkelig kultur.

ASLAK NORE

vil rett og slett ikke innse det nødvendig motsigelsesfulle i en radikal kulturpolitikk for 00-tallet. Redselen for «konservatisme» tvinger ham over på samme lag som markedsfundamentalistene.