Kunstig stoff i kroppene våre

EN LØRDAG FORMIDDAG

i «Black-metal-hovedstaden», som Herman Friele kaller den, gikk jeg forbi et piercingstudio. Utenfor var det kø av folk som ville gjennomhulle kroppsdeler med metall. Jeg hadde forsket på tungmetaller i lengre tid og ble nå slått av følgende spørsmål: Hvorfor piercer ungdommen seg når deres foreldre og besteforeldre er engstelige for metaller i tannfyllinger? Er det fordi ungdommen er villige til å ta risikoen når kortsiktig glede (les: attraktivt utseende) vurderes høyere enn framtidige helsemessige og økonomiske kostnader?

Da jeg stilte spørsmålet til innehaveren av etstort piercingstudio i Bergen, som selv har flere piercinger, fikk jeg et interessant svar: Hun hadde fjernet alle amalgamfyllingene sine og mente de hadde vært årsak til hennes tidligere helseproblemer. I tillegg hadde hun avgiftet kroppen med kostbare vitamin- og mineralkurer. Nå må det sies at kvikksølvet i amalgamfyllinger er prinsipielt uønskelig i kroppen, et giftig tungmetall som det er. Jeg lurte på om hun ikke også var urolig for sine egne og kundenes piercinger, som består av mange ulike metaller. Hun var ikke redd for negative helseeffekter så fremt man benyttet materialer som de fleste tåler, slik som titan og beste kvalitet av kirurgisk stål.

Piercing er smykker av metall, plast, bein eller tre som bæres i hull gjennom øre, nese, leppe, tunge, brystvorte, navle eller kjønnsorgan. En sjeldnere og mer ekstrem form er kuler av kvarts eller plast som blir lagt inn under huden på de utroligste steder. Den sistnevnte praksisen er ulovlig i Norge.

PIERCING

har eksistert i mange hundre år. Bibelen beskriver Isaks hustru Rebekka som får en ring av gull i nesen. Navlepiercing har sin opprinnelse i det gamle Egypt, og i Romertiden lot Cæsars gladiatorer pierce brystvortene som tegn på status og makt. Blant urbefolkningen i store deler av verden er piercing en viktig del av kulturen og symboliserer ofte en persons posisjon i lokalsamfunnet. I Vesten har piercing fått et markert oppsving de siste årene, til og med blant det brede lag av folket, og det er ikke i samme grad som før sosialt stigmatiserende.

Piercing synes åpenbart å ha likhetstrekk med medisinske implantater, eller biomaterialer, som brukes som kirurgiske erstatninger eller støtte for kroppsdeler. Biomaterialer er materialer som inkorporeres eller implanteres i den menneskelige organismen, slik at kroppen fungerer best mulig etter en sykdom eller skade. Et eksempel er skruer, plater og nagler som brukes ved reparasjon av beinbrudd. Biomaterialene kan være både metaller, keramer og plastmaterialer. Det mest brukte metalliske materialene er ulike legeringer av rustfritt stål, som består av bl.a. jern, krom, nikkel og molybden, kobolt og vanadium, men bruken av det mer biologisk trygge metallet titan overtar mer og mer. Også piercingmaterialene inneholder de fleste av disse metallene.

Ca. 40000 pasienter opereres for beinbrudd i Norge hvert år. I de fleste av disse bruddoperasjonene brukes det implantater for å holde bruddflatene tett sammen, slik at de gror. Bare mellom 5 og 6 prosent av disse blir fjernet etter at bruddet er grodd. Man har i dag liten kunnskap om langtidseffektene av slike materialer. Ved Haukeland universitetsykehus i Bergen utføres årlig ca. 600 reparasjoner av hoftebrudd ved hjelp av hofteskruer av kirurgisk stål. For tiden deltar jeg i et forskerteam der vi undersøker metalleksponeringen i pasienter som får satt inn slike hofteskruer. Hovedmålet er å danne et grunnlag for å vurdere eventuelle virkninger av kroppsfremmede implantater som blir stående i kroppen også etter at de har fullført sin funksjon.

TANNMATERIALER

er mye grundigere undersøkt enn kirurgiske materialer. Dette kan man synes er merkelig siden de kirurgiske implantatene oftest er svært mye større og ligger helt innesluttet i kroppen. Når det gjelder tannmaterialer, har det vært gjort mange store utredninger i både Norge, Sverige, USA, Canada og Australia. Min og andres forskning har vist at det giftige metallet kvikksølv frigjøres i små mengder fra amalgamfyllinger. Det er uønskelig og har gitt grunnlag for en restriktiv linje fra norske helsemyndigheter. Også plastmaterialer, som kan brukes i stedet for amalgam, har mulige skadevirkninger. Det er blitt hevdet at plastfyllinger avgir kjemiske stoffer som ligner på østrogen, såkalte hormonhermere. Denne effekten har blitt koblet til mannlig infertilitet, prostatakreft og brystkreft.

Alle kunstige materialer er i utgangspunktet kroppsfremmede stoffer. Kroppen oppfatter stoffene som inntrengere og prøver å bryte ned og kvitte seg med stoffene. Noen stoffer vil kunne forveksles med kroppens egne fordi de ligner, og kan på denne måten forstyrre kroppens biokjemi. Et økende antall rapporter omtaler intoleranse eller overfølsomhet for metaller og plaststoffer brukt i biomaterialer. Forskere innen tannmedisin har vært flinkere til å rapportere bivirkninger enn mange andre, og for tannfyllingsmaterialer er allergi den vanligste bivirkningen. Det spesielle med allergi er at reaksjonen kan utløses av uhyre små stoffmengder.

Trolig kommer den største helsetrusselen ikke fra materialene, men fra infeksjonsfaren som er til stede ved alle operative inngrep. Her kommer piercing dårligere ut enn medisinsk behandling. Ettersom metallet her stikker ut gjennom huden, kan bakterier trenge inn i kroppen via piercingen og gi alvorlige infeksjoner.

SILIKON

i brystene er en form for store implantater som tydeligvis øker i popularitet, til tross for at de er relativt dyre å få satt inn (jamfør Dagbladet 30. august). Det finnes mange typer brystimplantater, men praktisk talt alle har en hinne av silikonplast ytterst. Faren for mulige helseeffekter har ført til at EU nylig har klassifisert silikonimplantater i høyeste risikoklasse, noe som krever spesiell overvåkning av produktene. Tannfyllingsmaterialer og hofteproteser er for øvrig plassert i risikoklassen under.

Alle materialer man setter inn i kroppen er forbundet med en viss risiko, enten de er i tennene, lårhalsen eller i navlen. Imidlertid ser man heldigvis sjelden store skadelige effekter.

Som ellers i livet, er det en avveining mellom fordeler og ulemper. Det går dessuten på risikooppfatning: Det man velger selv er mindre skremmende enn det som blir påført uten egen deltakelse. Det kan muligens forklare hvorfor noen velger piercing eller silikonpupper, men samtidig er redd for å gå til tannlegen.