FELLES KUNSPROSJEKT: Da dronning Sonja og Magne Furuholmen i august åpnet en stor utstilling i Grieghallen i Bergen med kunstverk de de to har samarbeidet om, ble det mye oppmerksomhet også i pressen. Men kunstkritikken er utsatt, mener kronikkforfatterne. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
FELLES KUNSPROSJEKT: Da dronning Sonja og Magne Furuholmen i august åpnet en stor utstilling i Grieghallen i Bergen med kunstverk de de to har samarbeidet om, ble det mye oppmerksomhet også i pressen. Men kunstkritikken er utsatt, mener kronikkforfatterne. Foto: Marit Hommedal / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Kunstkritikk

Kunstkritikken får stadig dårligere kår

Hvilken rolle skal kunstkritikken spille i et voksende kunst og kulturliv for framtida?

Meninger

Det skapes mer kunst enn noensinne i Norge. Vi ser og opplever, og skaper over hele landet. Samtidig får kritikken stadig dårligere kår. Det er en kritisk dissonans i relasjonen mellom det som skapes og det som blir synlig gjennom kritikken.

RÅDSLEDER: Tone Hansen.
RÅDSLEDER: Tone Hansen. Vis mer

Kritikerens posisjon som en privilegert og uavhengig stemme som kan gjøre de store betraktningene, lønnet av avishusene, er en saga blott. Frilanskritikeren er en av de mest utsatte posisjoner i kunstfeltet i dag. Kunstkritikken har tapt spalteplass i trykte medier, og foregår i større grad i mer spesialiserte fora. Hva kan vi gjøre for å sørge for at vi beholder kritikerens frie posisjon, samtidig som det skapes nye plattformer som kritikken kan utspille seg på?

DIREKTØR: Kristin Danielsen.
DIREKTØR: Kristin Danielsen. Vis mer

I år har Kulturrådet satt kunstkritikken på agendaen – som tema for årskonferansen i Stavanger, som ble avsluttet i går, og gjennom en ny satsing på kritikkens formidlingsfunksjon. Kunstkritikk skaper interesse og bidrar til debatt og meningsutveksling om kunsten. Kritikk setter kunstopplevelsen inn i en sammenheng som gjør den relevant og mer tilgjengelig, og gir tilskueren et vokabular for videre samtale. Kritikken framhever og plasserer kulturuttrykkene inn i en politisk debatt om norsk selvforståelse, eller tilbyr nye perspektiver som balanserende motvekt til overdreven markedstillit og utviklingsoptimisme.

Økte investeringer i kunstnerøkonomi og institusjoner de siste åra har gitt handlekraft til hele kunstfeltet. Et økt volum stiller større krav til kritikerens evne til å holde tritt med utviklingstempoet, og også til å kunne gjøre kvalifiserte utvelgelser. For å sikre at kulturen ikke bare telles i antall produkter eller publikummere, må kunstkritikken følge kunstfeltet tett etter for å analysere selve kvaliteten. Og når kunsten trer ut av regulære rammer og tar plass i virkeligheten, må også kritikeren evne og ha tid til å sette seg inn i og se kunsten i et større samfunnsmessig perspektiv.

Samtaler med kunstnere og kritikere i litteraturhus, teaterfoajeer, festivaler, bibliotek og i klasserom forsterker inntrykket av at det foregår en utvidelse av samtalen om kultur. Kunstkritikken inngår i denne samtalen, og lever i sitt beste velgående, men den utføres av andre aktører og foregår i andre rom enn i en klassisk avisspalte.

Vil debatter som foregår i slike lokale, og i varierende grad lukkede fora, ta over de tradisjonelle medienes rolle som formidlere av kunstkritikk? Svekkes debatten i det brede, offentlige rom? Dersom kunstkritikken går over i mer spesialiserte fora kan noe gå tapt. For det er når erfaringer og synspunkter brytes i de store, offentlige rommene som regionale og riksdekkende medier utgjør, at kritikken og debatten blir virksom for flere enn miljøene selv.

Kunstkritikken utfordres av medielandskapet. I overgangen fra trykte medier til digitale plattformer har kulturredaksjonene i avishusene lett etter rett form og plassering av kunstkritikken. I takt med fallende inntekter kuttes årsverk i kulturredaksjoner, og redaktører for regionale aviser etterlyser offentlig finansiering av kulturjournalistikken generelt og kunstkritikken spesielt. Konkurransen med globale plattformer som Google og Facebook om annonseinntekter og lesernes oppmerksomhet, påvirker redaksjonenes prioriteringer og på lengre sikt medienes samfunnsrolle som maktkritisk formidler av vår tids fortellinger.

Digitaliseringen har likevel gitt grunnlag for et større publikum. Et økende antall aktører engasjerer seg i erfaringsutvekslinger om sine opplevelser i møte med ei bok eller en danseforestilling i sosiale medier, på blogger og i kommentarfeltet. Når kritikere, kunstnere og kulturbrukere beveger seg fra kommentarer på Facebook om en konsertopplevelse, eller forfattersamtalen på et litteraturhus, til en prinsipiell debatt der mange kan delta, settes et tema i kulturen på dagsorden. Og det er kulturredaksjonene og kritikerne som må fange den opp og gi den en sammenheng. I Enger-utredningen fra 2014 etableres begrepet ytringskultur.

Rapporten beskriver kulturproduksjon som offentlige ytringer som reflekterer over større menneskelige og samfunnsrelevante tema. Mye av begrunnelsen for en offentlig kulturpolitikk og statlig finansiering av kunst er at den hjelper oss med å svare på de store spørsmålene om hvem vi er og hvor vi skal. Dersom vi skal sikre at disse ytringene fanges opp og diskuteres videre stiller dette krav til den offentlige kunstkritikken.

Kulturrådet gir tilskudd til kunst- og kulturformål, er en pådriver for nye prosjekter og driver utviklingsarbeid. Kunstkritikk er en forutsetning for at kunstfeltet er i bevegelse, og bidrar nettopp til utvikling. Derfor har kunstkritikk vært tema for årskonferansen 2016 under tittelen «Den store samtalen».

Kulturrådet har etablert en forsøksordning på fire millioner kroner til prosjekter som kan aktualisere og styrke kritikkens betydning. Slik ønsker vi å bidra inn i omstillingen vi ser rundt kulturjournalistikken og kunstkritikken.

Vi trenger mer kunst- og kulturkritikk som når en større offentlighet, fordi kritikken er et av de viktigste vinduene mot et publikum, men også fordi det er der den kunstneriske relevansen og kvaliteten faktisk blir diskutert. Det er den dynamiske brytningen i offentligheten som driver kunsten videre og gjør den bedre, og det er der leseren kan få kunnskap om kunsten.

Som i alle omstillinger kjennetegnet av nye vilkår, må sentrale aktører tilpasse seg og ta i bruk nye tekniske og metodiske muligheter og rolleforståelser. For kritikeren må dette ikke gå på bekostning av kunnskapsformidlingen og de velbegrunnede og skarpe analysene. I tillegg er det avgjørende at kritikken formidles i en form og på steder som inviterer flere inn til debatt og samtale. Kulturrådet vil være med på å skape mange flere.