Kunstnere i hytter og hus

Tidligere kom det enkeltverker som «The Artist in his Studio», med bilder fra kunstneratelierer og verksteder. 90-åras kulturturisme har resultert i en strøm av utgivelser som leder videre til de øvrige gemakker eller inviterer til bords hos fortidas kjente signaturer.

Vi har blant annet blitt gjort kjent med de franske lekkerbisknene på Monets meny i Giverny, og fått visuelt danderte oppskrifter som eksotiske Frida Kahlo kunne servere den revolusjonære Trotskij i hennes blå Cayocan-hus.

Likevel har det vært mer hus enn mat på bokfronten, og sist ute på norsk er «Nordiske kunstnerhjem», med Finn Jor og Jiri Havran som hovedansvarlige for det presentable produktet. Jor var også ute i fjor med «Norske kunstnerhjem». Tross navnelikhet bygger den boka mindre på Jaglands nesten glemte politiske konstruksjon om «Det norske hus», og er formet over samme lest som Francesca Premoli-Droulers fem år gamle «Writers' Houses».

Savn av navn

I sistnevnte forekommer for øvrig Knut Hamsuns Nørholm, som ble etterlyst på pressekonferansen for årets bok. Arvingene har vel prioritert plasseringen av den globalt kjente nobelprisvinneren innenfor den internasjonale rammen. Den rangeringen er selvsagt mer prestisjefylt, og har utvilsomt større markedsmessig nedslag enn en boklig bosetting innenfor en nordisk kontekst. Kanskje forekommer også en annen savnet - Finlands Kalevala-maler Akseli Gallén-Kallela - også i en annen sammenheng, som gjør at den kjente eiendommen til denne nærstående kollega av Edvard Munch fra Berlin-tida ikke forekommer her.

Ettersom Oslo kommune sørget for å rive Munchs hjem på Ekely, har utgiverne måttet nøye seg med sommerhytta i Åsgårdstrand. Det ble imidlertid skapt stor kunst i og utenfor låven ved den lille fiskerkåken, og via Jiri Havrans utmerkete fargefotografier får man et godt innblikk i hvor varmt Munch følte seg omsluttet av Det gule huset - som ga slik grokraft rundt sekelskiftets sommerlige malerøkter. Kontrasten til den hjemlige konkurrenten Gustav Vigelands kommunalt sponsete residens blir også et talende poeng.

Snorres bad

I motsetning til trioen Bjørnson, Ibsen, Undset i de resirkulerte residensene fra fjorårets «Norske kunstnerhjem», fins det ikke så mange fysiske spor fra deres felles-nordiske forgjenger, Snorri Sturluson, på Island. Det eneste som eksisterer av høvdingsetet Reykholt fra 1200-tallet er restene av et utendørs bad, men her har Knut Ødegårds funnet kilden til å skrive om mannen som «har gitt oss nordboere et åndelig hjem». Men han ser heller ikke bort fra at vederkvegelsen i steinkarets svovellukt virket verbalt befordrende på sagaskriveren.

Albert Engström var heller ikke arealrikt forspent med atelierplass ved Ålands værharde kyst, men den labile meteorologien synes å være i samsvar med en hardtslående tegner som sikkert brukte boksehansker til mer enn veggpryd. Derimot viser fargesansen bak Ainolas hvite fasade, med sitt indre samspill mellom varmbrune vegger og en grønn peis, at Jean Sibelius både hadde harmoni og melankoli på sitt rike register. Hos komponistkollegaen Carl Nielsen - som fikk husrom i kona Anne Maries æresbolig - var det også dissonanser, selv om hans ekspressive toner fant sammen med den smertefylte karakteren i hennes skulptur.