Kunstnere på bar bakke

Kunstnere - de har lov til å være litt eksentrisk uansvarlige, interessante og nonchalante. De kan tøye strikken litt lenger enn oss som har fast arbeidstid, eller i verste fall, går i turnus. Særlig er det noe bortimot godtatt at kunstnere har problemer med å forholde seg til alt som har å gjøre med penger og bankvesen, regninger og purringer.

De har jo så mange kreative tanker i hodet. Kreativiteten sitter i den ene hjernehalvdelen. Rasjonell sans og tallsans okkuperer den andre. Dersom den kreative halvdelen av vår øverste etasje er så overutviklet at man ikke har annet valg enn å bli kunstner... Da må det nødvendigvis skorte litt på matematiske evner og tallsans, samt rasjonell tankegang. Eller?

  • Mange kunstnere har en elendig årsinntekt.

Helt på sveltihjelnivå, ifølge levekårsundersøkelsen som avslørte at de fleste kunstnere overlever fordi de har snille partnere med god inntekt, eller fordi de jobber livet av seg med én eller flere bijobber ved siden av kunstnervirket. Dette kom for dagen i etterkant av Utdanningsdepartementets angrep på kunstfagstipendiene, kunstneres studiefinansiering.

Velger man kunstens tornefulle sti, framfor en sikker blårussvei til suksess, må man regne med dårlig råd. Det var også begrunnelsen for å ha en høyere stipendandel på kunstfaglig utdanning enn på mer kommersielt rettet utdanning. Ferdig utdannede kunstnere vil ha større problemer med å håndtere et studielån enn en ferdig utdannet IT-konsulent.

Så kan man si at de som velger å bli kunstnere gjør det med åpne øyne, og at de er dumme som ikke velger noe sikkert og trygt og fullt av lønn og frynsegoder. Dumhet har ingenting med saken å gjøre. Lidenskap, derimot. Må man, så må man.

  • Dumheten kommer først inn i bildet når en fattig kunstner prioriterer feil.

Lever man litt etter hånd-til-munn-prinsippet, er forsikringer det første man må betale. Regningene fra fargehandelen, telefon- og strømregning kan kanskje vente litt. Men aldri forsikringen. De brannrammede kunstnerne som hadde tilhold og atelier i Teatergata 3 trodde de sparte penger ved å droppe utgiftene til forsikring. De sparte penger helt til infernoet slukte livsverkene deres. Nå står flere på bar bakke. Virkelig dumt...