Kunstneren er til stede

Marina Abramovic er blitt et ikon - på godt og vondt.

SKAL FÅ OSS TIL Å SKRIKE: Den verdenskjente performance- og installasjonskunstneren Marina Abramovic er på plass i Ekebergåsen der Edvard Munch ble inspirert til å male «Skrik». Foto: Anders Grønneberg
SKAL FÅ OSS TIL Å SKRIKE: Den verdenskjente performance- og installasjonskunstneren Marina Abramovic er på plass i Ekebergåsen der Edvard Munch ble inspirert til å male «Skrik». Foto: Anders GrønnebergVis mer

- Det første jeg så da jeg kom til Oslo var en stor plakat på flyplassen: «Welcome to the city of Scream!». Landet deres er så kjent for skriket, sier Marina Abramovic.

Vi står på det såkalte munchpunktet, som bare angivelig er punktet «Skrik» ses fra. Det originale maleriet er malt i Berlin og det var nok mest sannsynlig lenger oppe på åsen at Munch var på spasertur og «følte det gik et stort uenneligt skrig gennem naturen».

Det er likevel interessant å sammenligne utkikkspunktet i dag og på Munchs tid. Da kunne man høre jamrene fra Oslo hospital, som på den tiden huset hysteriske kvinner. Oslo hadde vært gjennom en eksplosiv befolkningsvekst på ti år - og led dermed av betydelige voksesmerter.

Kombinert med Munchs opiumforbruk, dameproblemer og generell weltschmerz er det ikke vanskelig å tenke seg grunner han kunne ha til å skrike. Men Abramovic vil fange at folk skal skrike fra utsiktspunktet i dag, når det først og fremst er et fortreffelig skuepunkt for Barcode og Operaen.

- Jeg ble intervjuet av Aftenposten for litt siden, og da spurte journalisten: Hva har vi nordmenn å skrike for? Jeg svarte: se på deg, du trenger å få et smil om munnen. Det jeg oppdaget under «The Artist is Present» var hvor mye smerte folk bærer i seg. I dag har vi piller og psykiatere til å gi utløp, men det er ikke rom for å bare skrike. For å bare gi utløp i form av ren energiutgytelse.

Dermed skal altså opptil 300 osloborgere skrike, før alt settes sammen til en kunstfilm. De kommer fra alle aldre, sosiale lag, religiøs tilhørighet (den eldste er 93 år gammel, en gruppe tidligere fanger skal skrike, Christian Ringnes skal skrike og ifølge ryktet også noen politikere). Det høres jo litt ut som fjorårets «En folkefiende»-oppsetning på Nationaltheatret.

Og kanskje litt... kitsch?

Abramovic har blitt et ikon. Etter den rekordbesøkte utstillingen «The Artist is Present» på MoMA i 2010 og dokumentaren ved samme navn har hun gått fra å være et av kunstverdenes største navn til å bli et av kulturens. Hun er mentor for Lady Gaga og kaster glans over Jay-Zs nye video «hvor rap blir gjenforent med kunstnen», som rapperen påstod.

Og nå blir hun altså hoffleverandør for Christian Ringnes (riktignok er dette prosjektet først og fremst en del av jubileet Munch 150, men skrikvideoen vil trolig utstilles i en av villaene ved skulpturparken).

Ikoner er god merkevare. Særlig ikoner som har spesialisert seg på en helt utenomjordisk tilstedeværelse - som alle som så Abramovic i «The Artist is Present» eller har møtt henne kan skrive under på. I Jay-Z-videoen holder det at Abramovic er der for at magien skjer. Det er også forbundet med en fare: alle vil bruke god merkevare, og da gjelder det å la seg bruke på riktig måte.

Håpet for Abramovic' skrikstunt er at det skal oppnå noe av det samme som Munch: å destillere en intim, fortvilet følelse, uansett hvor grunne eller personlige ting som måtte ligge til grunn, så folk kan lese inn seg selv i uttrykket. Det ligger en styrke i et sånt alt-og-ingenting-budskap. Det er en forutsetning for treffsikkerheten til «Skrik» at det tones ned hva den opprinnelig var et uttrykk for: Munchs ungdomsforelskelse.

Men i dette ligger også fellen. Abramovic viftet vekk spørsmålene som kom under pressekonferansen fra en aktivist i Bevar Ekebergskogen. «Hva tenker du om at dette prosjektet lages på en klaring i en fredet skog?» spurte aktivisten. Og fikk til svar at hun fikk lære seg å bli litt pragmatisk på kunstens vegne: «miljøet er i krise, politikken er i krise, det er krig i verden - det er viktig å løfte motet. Jeg er ansvarlig for kunstverket, ikke konteksten.»

Løftet om kunst med et større budskap ble dermed brukt som brekkstang mot en legitim politisk innvending. Betongpaviljongen i den fredede fjellskrenten skrek ikke akkurat «uberørt natur», slik det var lovet.

Likevel er det noe forfriskende usikkert med dette prosjektet, særlig til å være drevet av en så etablert størrelse som Abramovic. Ingen vet helt hvordan det vil bli - Abramovic selv var bekymret for at noen skulle bli helt traumatisert av den emosjonelle påkjenningen fra å skrike så intenst som hun ber dem om. Hva gjør hun da?

Det er også imponerende at 67-åringen Abramovic bruker de neste 14 dagene på å lage kunstfilm i Oslo, samtidig som hjertebarnet hennes - performanceinstituttet Marina Abramovic Institute - står i fare. Om hun ikke får inn 1 650 000 kroner gjennom crowdfundingsiden Kickstarter innen 25. august, mister hun de 1 950 000 kronene hun allerede har samlet inn.

Kanskje Ringnes kan bla opp?
- Du skal aldri si aldri, men vi har ikke snakket om noe sånt, sier han med et glis.

HENGER HØYT: Her opptrer Marina Abramovic i Avignon i Frankrike. Nå er hun i Oslo. Foto: ANNE-CHRISTINE POUJOULAT/AFP/Scanpix NTB
HENGER HØYT: Her opptrer Marina Abramovic i Avignon i Frankrike. Nå er hun i Oslo. Foto: ANNE-CHRISTINE POUJOULAT/AFP/Scanpix NTB Vis mer