Kunstneren som flytter fjell

Verdenskjente Marianne Heske får eget museum i hjembygda Tafjord og stiller ut grensesprengende, sanselig kunst i Europa, Afrika og Asia. Tre bøker om henne er på vei. Inn i mellom forberedes retrospektiv utstilling i Samtidskunstmuseet.

- Visste du at trollene flyttet fra Schwarzvald til Norge, fordi tyskerne ikke lenger trodde på troll?

Gudsens sanning, sier Marianne Heske, sunnmørsjenta og kunstneren som er blitt verdenskjent for sin grensesprengende kunst.

Nå skal trollene bli med inn i hennes skapende verden i et av de mange prosjektene som forestår: Utstillingen «Werkstatt Europa» i Freiburg i Syd-Tyskland, dit hun er invitert sammen med tre andre europeiske kunstnere. Åpning 13.mai.

- Tror du sjøl på troll?

- Jeg tror på alt. Alt er mulig. Tro kan flytte bjerge.

Det har hun sjøl gjort. I fjor kom olivin-steinen på 17 tonn på plass på Lido ved Venezia. I uminnelige tider har den ligget i hjembygda Tafjord på Sunnmøre, uten at noen la merke til den. Inntil Mariannes øyne falt på den.

Til evig tid

- Nå skal den være i Italia til evig tid. Folk valfarter for å se den, bare fordi en kunstner fikk ideen. Der nede forstår de ikke at vi ikke vil ha den tilbake. De skjønner ikke at vi har nok stein.

Ideen til å bringe steinen til Lido? Den fikk jeg gjennom utstillingen jeg ble invitert til under den årlige filmfestivalen. Titelen var «Open». Hva ligger åpent, ute? Jo, stein.

Marianne Heske har flyttet på ting før. Mange vil huske den berømte 1600-tallsløa fra Tafjord som fikk plass på Pompidou-senteret i Paris i 1980.

Nå er den tilbake i Tafjord, som fredet og kjært turistmål.

Invitasjonene har strømmet på Marianne Heske fra mange land i mange år. Men så mange på en gang som nå, har det knapt vært.

Nylig la hun i vei med bilen sin til Freiburg. Med stopp i Hannover, hvor Expo 2000 begynner å ta form. Dit ble også Marianne invitert som kunstner. Nå skulle hun sjekke lyd- og lysforhold i installasjoner; den 15 meter høye fossen med stillhetens rom innenfor.

I forrige måned var hun i Zimbabwe, i jula i Nepal, begge steder for å forberede utstillinger sammen med lokale kunstnere og håndverkere.

Derfra til et like eksotisk sted: Tafjord, en av Sunnmøres villeste fjorder med svimlende bratte fjell. Der Langhamaren i 1934 raste ut og rev med seg tusenvis av tonn med fjell. Det forårsaket flodbølger som raserte bebyggelsen og tok 41 liv.

Heske-museum

I Tafjord vil man nå lage et Marianne Heske-museum. Det blir ikke mange forunt, mens man ennå lever. Inn i mellom forbederes retrospektiv utstilling i Samtidskunstmuseet om to år, mens tre bøker om henne er på vei. Og frimerker, bestilt av Posten til åpningen av Expo 2000.

Er det sunnmøringens iboende entusiasme og pågangsmot som driver den rause kunstneren til stadig nye scoringer? Eller er det oppveksten i Norges kanskje mest dramatiske natur som sprenger seg ut? I hvert fall ikke tilfeldig at flere av hennes verk bærer titelen «Ras».

Men like viktig i hennes kunst er stillheten, uttrykt blant annet i serien «Montains of the Mind».

Når Expo 2000 åpner i juni, ventes 47 millioner besøkende. Mange av dem vil oppleve Mariannes buldrende foss og stillhetens rom innenfor. Noen vil få med seg «fryste» øyeblikk fra stillhetens rom, i form av små metallbilder, der motivet er brent inn.

- Det stille rommet består av bilder, tatt i Tafjord, senere forstørret 2.25 millioner ganger. Inne i rommet kommer det jevnlig intervaller av lyd, et ras, et steinsprang. Man vil stoppe og lytte. Kommer lyden igjen? slik vi tenker når en fugl synger i skogen. Det er først i stillheten etterpå vi opplever den virkelige stillheten. Da skjerpes sansene.

Like stille som i stillhetens rom, er det på 1800-talls-gården hun har arvet i Østfold. Foreldrene var innflyttere i Tafjord, senere Ålesund, der faren var direktør ved kraftverket. Inn i mellom ble det for mye vær, og de kjøpte gården i 60-åra for å finne sol og sommer.

Nå er den Mariannes. En stillferdig kontrast til fjellene i barndomsbygda.

Ute har snøen lagt ett teppe av ro over landskapet. Innendørs hører vi bare ovnsduren og kjøkkenklokka. Snill nabo, Eivind Kasterud, har satt på varmen før vi kom.

O Rancho

Det lille hvite huset fra 1864 som har fått navnet «O Rancho» - gård på brasiliansk - skal bli hennes sted for kontemplasjon.

- Selvfølgelig skal venner komme på besøk og jeg skal låne det ut til utenlandske kunstnervenner som vil oppleve gårdsbruket som svært eksotisk. Men jeg kommer til å være mye alene her. Ikke vent at kaffekjelen står putrende klar på vedkomfyren.

Hun er langt fra ferdig med restaureringen, men har fått fargene på plass. Rødt kjøkken, grønn gang, sterkt gult soverom med blå dører. Rundt forbi ligger metervis med fargesterk silke som skal bli gardiner.

Vi gjenkjenner de klare, vakre fargene fra hennes videomalerier som enkelt forklart er «fryste» bilder fra video-opptak. De overføres til råsilke og andre materialer fra en printer med acrylfarger.

Ingen av bildene er foreløpig på gården. Derimot i leiligheten i Oslo, der hun har sitt tankelaboratorium og atelier. Fra hengekøya, kjøpt i Sao Paulo, hvor hun var biennalekunster i 1996, kan hun beskue veggene. Dekket av nesten berusende sterke videomalerier. Men også beroligende. Kunst som appellerer til alle sansene med elementer av fjell, vann, is, snø, stein.

Vi oppdager ingen andre kunstneres bilder i leiligheten.

- De ville forstyrre meg. Jeg må ha en dialog med bildene mine. Kanskje kopierer jeg meg selv. Det er i hvert fall bedre enn å etterligne andre. Man henter jo hele tiden noe fra sin egen brønn.

Poesi

- Ville du blitt en annen kunster, hvis du hadde vokst opp i et annet landskap enn Sunnmøres?

- Det vet jeg jo ikke. Jeg ble formet som menneske i Tafjord, men som kunstner i Paris og de ni årene jeg bodde utenlands.

Natur kan være så mangt, og selv om jeg henter direkte inntrykk fra den, uten å skildre den som Tidemand og Gude, kan inspirasjonen likeså mye komme fra et teaterstykke eller en bok. Eller dagen i dag. Møtet med mennesker har mye å si.

- Det er mye poesi i deg?

- Er nok det. Ser det av titlene på bildene mine. Som kunstner skal du uttrykke harmoni også, finne en samklang av musikalitet og form. Hvis ikke er du ikke profesjonell.

- Og så er du velsignet liketil, verdensberømmelse og virak til tross.

- Gidder ikke noe annet. Hvorfor skal man gjøre seg til? Egentlig er jeg sjenert, men jeg fant ut at det ikke nyttet.

Hun tar på seg den underlige blå hatten sin og kåpa over orange bukser fra Nepal. Hun stamper gjennom snøen til vedskjulet og kommer tilbake med armene fulle av bjerkeved.

Fotografen er på pletten.

- Dette minner meg om Norge rundt, ler Marianne Heske.

AVSLAPPET: Marianne Heske i hengekøya hun kjøpte i Brasil.