Langt fra forbilledlig: « I dag er kunstnerne blant de største sponsorene i kunstfeltet. Sannsynligvis på bekostning av egen livskvalitet. Ren magi er dessverre påkrevd hvis den gjennomselekterte, gjennomsnittlige billedkunstneren skal få rimelig økonomisk avkastning i sitt viktigste marked», skriver billedkunstner Tor Inge Kveum. Foto: Privat
Langt fra forbilledlig: « I dag er kunstnerne blant de største sponsorene i kunstfeltet. Sannsynligvis på bekostning av egen livskvalitet. Ren magi er dessverre påkrevd hvis den gjennomselekterte, gjennomsnittlige billedkunstneren skal få rimelig økonomisk avkastning i sitt viktigste marked», skriver billedkunstner Tor Inge Kveum. Foto: PrivatVis mer

Kunstnerlønn, magi og forskning

Skapende kunstnere er benyttet som underbetalte «byggesteiner» i det rødgrønne kulturhuset.

Meninger

En livlig debatt har brutt ut etter at utredningen om kunstnerøkonomi ble lagt fram. I ulike medier er fordelingen av kulturmidlene diskutert. For lite av kulturløftet har kommet kunstnerne til del, mener fagorganisasjonene. Institusjonsledere har understreket behovet for å styrke de små kunstinstitusjonene.

Forskerne bak rapporten «Kunstnerundersøkelser 2013», Marit T. Heian, Bård Kleppe og professor Per Mangset, har også fremmet sine synspunkt: «Selv om kunstnerpolitikken ble lavt prioritert under det rødgrønne kulturløftet, økte de samlede kunstnerinntektene.» Problemet, ifølge forskerne, er at kunstnerne blir stadig flere: «Lavinntektsnivået blir bestående hvis rekrutteringen til kunstneryrkene ikke reduseres.»

Kunstnerorganisasjonene har karakterisert forskernes vurderinger som skrivebordsløsninger. Årsaken til inntektsproblemene beror ikke på antall kunstnere, men bristfeldig honorering hevder de, uten å gå inn på fakta. Forskernes kontring blir derfor like enkel som effektiv: «Vi bør bidra med faglig funderte råd for gode kulturpolitiske valg.»

For å vurdere de to standpunktene, er det nødvendig å gjøre en avgrensning, og belyse de ulike kunstartene hver for seg. Jeg tar for meg billedkunst. Min erfaring tilsier at rekrutteringen ikke er hovedproblemet. Langsiktig, praktisk kulturpolitikk, svingninger i markedet og systemfeil er langt viktigere faktorer. For å undersøke saken må det graves dypere i faktamaterien.

Telemarksforskning har gransket kunstnerøkonomien flere ganger. I den første perioden 1993-2006, økte antall billedkunstnere med 23,5 prosent. Kunstnerisk inntekt gikk opp. Den kunstrelaterte inntekten økte kraftig. Fra 2006-2014, falt kunstnerisk inntekt med 9- 11 prosent, men den kunstrelaterte inntekten fortsatte å øke. Antall billedkunstnere økte med 31,4 prosent. Summen av kunstneriske og kunstrelaterte inntekter er stabil, men realverdien synker grunnet inflasjon. Gapet mellom kunstgenerert inntekt og norsk gjennomsnittsinntekt, øker dramatisk. Dersom tallene skal gi mening, må de tolkes i lys av markedsutviklingen. Men her brister forskernes faktagrunnlag. Markedet er ikke undersøkt, og det gjøres få forsøk på å se inntekts- og markedsutvikling i sammenheng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Markedsfakta er tilgjengelig hos Billedkunstnernes hjelpefond. I tidsrommet 1993- 2013 økte førstehåndsomsetningen av kunst med 150- 210 prosent. I samme periode var lønnsøkningen 141 prosent. Og to- tre ganger høyere enn tilsvarende økning av antall billedkunstnere. Årsakene til inntektsreduksjonen må være mer sammensatt enn hva forskerne har påvist.

Billedkunstnernes godtgjørelse for utstillinger hos aktører med statlig støtte, reguleres av «Avtalen om utstillingsvederlag». Avtalen ble inngått mellom staten og kunstnerorganisasjonene i 1982. Alle aktører som mottar statlig støtte, skal betale vederlag etter fastsatte satser og regler, men overholdelsen er varierende. Kulturrådet har unnlatt å informere flere kategorier av tilskuddsmottakere om «vederlagsplikten». Kommunikasjonsdirektøren Janne Stang Dahl, bedyret i Dagbladet at skaden er begrenset. Det er i beste fall en halv sannhet. Tiden vil vise omfanget av kulturrådets praksis.

Dessverre slutter ikke systemfeilene hos Norsk kulturråd: Vederlagsavtalen er ikke reforhandlet på 30 år. Staten har ikke tatt tilstrekkelig ansvar for kunstnernes økonomiske rettigheter når det gjelder oppdrag for aktører med statlig støtte. Det offentlige kunstmarkedet er det viktigste for billedkunstnere, men fagorganisasjonen har ikke utnyttet muligheten til å reforhandle avtalen.

Siden avtalen ble innført har førstehåndsomsetningen av kunst økt med 500- 700 prosent. Økningen i gjennomsnittlig lønnsinntekt er ca. 370 prosent. Utstillingsvederlaget har praktisk talt stått stille. Salgsmulighetene har alltid vært små, sammenliknet med det private markedet. Når dette ikke kompenseres i form av relevant vederlag eller honorar, blir inntektsmulighetene svært begrensede. Kunstnerne har få muligheter til å overføre kunstverk til det private markedet. Defineringen av flere aktører som ikke-kommersielle kunsthaller, kan også ha virket negativt. I tillegg skapes ubalanse i systemet. Formidlingsarbeidet verdsettes 8- 12 ganger høyere enn kunsten som formidles. Kulturpolitikken har paradoksalt nok hatt negative konsekvenser for kunstnernes inntektsmuligheter.

Bedre forskning må til for å etablere et mer objektivt diskusjonsgrunnlag. Da øker muligheten for å formulere relevante løsninger på hovedproblemet: Kunstnerne bruker inntekter fra andre områder for å finansiere grovt underbetalte oppdrag for institusjoner med betydelig statlig støtte. Gir det gode forutsetninger for kunstnerisk utvikling, langsiktig karrierebygging og entreprenørskap, eller resulterer det i systematisk fortæring av talent?

Kulturminister Thorhild Widvey kan bli historisk ved å gjøre det mest åpenbare: Reforhandle «Avtalen om utstillingsvederlag», og kontrollere at intensjonene i kunstpolitikken etterleves. En betydelig økning av satsene er nødvendig for å utlikne 30 år med økonomisk etterslep og offentlige unnlatelsessynder. I tillegg bør høyskoleutdannede kunstnere få en kompensasjon for tapte inntektsmuligheter. Det er også behov for modernisering av vederlagsavtalen. Eksempelvis kan godtgjørelse/honorering av utstillingsproduksjon inkluderes.

Billedkunstnerne bør ha tilgang til alminnelige næringsvilkår med lav momssats. Systemfeil med store økonomiske konsekvenser, og ekskludering fra offentlige næringsfond, har skapt dårlig grunnlag for entreprenørskap. Billedkunstnere er ivrige entreprenører der virkemidlene fins.

En satsing på kommersielle gallerier etter kvalitative kriterier, kombinert med alminnelig avdragsrett for kunstkjøp i næringslivet, vil sannsynligvis øke den kunstneriske inntekten. I dag er kunstnerne blant de største sponsorene i kunstfeltet. Sannsynligvis på bekostning av egen livskvalitet. Ren magi er dessverre påkrevd hvis den gjennomselekterte, gjennomsnittlige billedkunstneren skal få rimelig økonomisk avkastning i sitt viktigste marked.

Handling betyr mer enn ord, men avkastning er sjelden et problem for det mangehodede, velnærte kulturtrollet. Den praktiserte, kulturpolitiske etikken bør imidlertid diskuteres: Skapende kunstnere er benyttet som underbetalte «byggesteiner» i det rødgrønne kulturhuset. Og «rekrutteringskontroll» foreslås som vitenskapelig universalmiddel mot kulturpolitikkens selvpåførte problem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook