Kunstnernes hus

I SØNDAGSMAGASINET 14. august kunne man lese om kunstnerboliger i reportasjen Kunstnernes hus. En grei fakta beskrivende artikkel, så det ut til, helt frem til den siste delen. Den overrasket med en subjektiv og personlig vinkling, en karakterisering av mennesker i et miljø på en svært negativ måte. Som intervjuobjekt her ønsker jeg å komme med en reaksjon. Ord og setninger ble løsrevet. Positive kommentarer utelatt. At det kunne være andre aspekter bak enkeltes negative uttalelser, så ble ikke dette dvelt ved, derimot synes det som om forfatteren har valgt nettopp denne vinklingen, gjeldene for alle. I etterkant har jeg fått spørsmål fra utenforstående: Hvordan er det dere holder på i Åsgårdstrand da? Med den selvfølgelighet, at det som står i avisen er sant! Dette har ingen bred offentlig interesse, er ikke de store verdensproblemer, men ikke alt i avisen er det. Noen ganger handler det om enkeltmenneskers liv, og en kan oppleve å lese noe som er langt fra sannheten, også direkte feil. Kunstnerne i Åsgårdstrand bor ikke i «kunstnerkolonier» og de er ikke «del av et prosjekt»! Det er ikke noe samarbeidsprosjekt mellom kunstnere, like lite som det er det på Ekely. Hvorfor Dagbladets journalister valgte å samle flere kunstnere i Åsgårdstrand og ikke på Ekely, kan man jo spørre seg om, og videre, hva de i så fall ville fått ut av det.

JEG HAR BODD i Åsgårdstrand i 8 år, og en viktig grunn til at jeg fortsatt bor her, er det gode vennskapsforholdet mellom kunstnerne. Hvorfor kommer det da et helt annet bilde frem i avisen? Jeg prøver å forstå hvorfor. Prosjektet kunstnerbyen Åsgårdstrand har ofte vært tema i lokalpressen, med en lang historie på en 10 år. Gjennom disse årene har ulike skiftende styrer, politikere, og kommuneadministratorer bestemt og ombestemt hvordan kunstnere skal bo og jobbe i Åsgårdstrand. En lang periode med usikkerhet, om bygninger som kunstnerne leide skulle selges eller beholdes, bygges atelierer eller ikke, har til tider ført til en lite entusiasisk holdning hos kunstnerne. Men dette har ikke hatt noe å si på samholdet oss imellom. Når vi blir spurt om å uttale oss om samarbeide i «kunstnerbyen», så er det naturlig for oss å tenke på dialogen mellom de som tar avgjørelser og oss det gjelder. Da kan nok vi som har bodd her i noen år oppfattes som tilbakeholdne. Vi ble fortalt at dette skulle være en grei og hyggelig søndagsrepotasje, ikke en innføring i kommunepolitikk og utfordringene med kunstnerbyprosjektet. Denne tilbakeholdenhet fra oss velger da journalisten å tolke dit hen, mellom linjene, at disse kunstnerne ikke liker hverandre. Etter et slikt oppslag sitter jeg igjen med en følelse av overtramp i beskrivelsen av mitt/vårt nærmiljø.