Kunstnernes kår

Så er vi i gang med en ny levekårsundersøkelse for kunstnere i Norge. Kulturdepartementet bruker nå 1,6 millioner kroner på denne undersøkelsen som Telemarksforskning har fått i oppdrag å gjennomføre. På slutten av 90-tallet ble et tilsvarende oppdrag lagt ut på anbud fra Kulturdepartementet, og da var det INAS (Institutt for sosialforskning) som fikk jobben. Hvorvidt undersøkelsen den gang hadde som formål å gjøre levekårene bedre eller dårligere for kunstnerne, fremgikk ikke av brevet som ble sendt oss, men det ble understreket at det var svært viktig at vi deltok, for at kunstnerpolitikken skulle «få et mer solid fundament å bygge på».

Da INAS hadde mottatt skjemaene fra dem som valgte å delta i undersøkelsen den gangen, ble det utarbeidet en rapport som ble sendt til Norsk Kunstnerråd. Her skulle rådsmedlemmene trekke sine konklusjoner og til slutt sende en anbefaling om forvaltning tilbake til oppdragsgiveren. Da disse anbefalingene ikke ble tatt til følge av Kulturdepartementet, er det naturlig å spørre seg: Hva var vitsen med undersøkelsen? Hvis det overordnede målet var å bruke penger på å sysselsette ikke-kunstnere var prosjektet muligens en suksess. Og nå skal de altså gjøre det hele en gang til. Ironisk nok ved hjelp av en aktør i et fylke hvor det er flere kulturbyråkrater enn skapende og utøvende kunstnere tilsammen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke overraskende er det også denne gangen dårlig oppslutning om undersøkelsen, og det sies «… at vi er i en situasjon hvor vi sårt trenger flere svar». Ja, det er jo brukt 1,6 millioner kroner. Penger som i stedet kunne vært brukt på å stimulere kunstnerisk virksomhet.

Hva kan hensikten være med en slik undersøkelse, i tillegg til å legitimere en offentlig kunstnerpolitikk og å sysselsette noen byråkrater? Den må sannsynligvis ses i lys av tidligere føringer og uttalelser fra politisk hold. En forhenværende kulturminister uttalte engang på 80-tallet: «Hva slags kultur vil vi ha på 90-tallet?» Hvis kulturen skal vedtas, kan det kanskje være greit å få en oversikt over de kunstnerne som omfattes av vedtakene.

Nå gjelder ikke denne undersøkelsen bare oss freelancemusikere, men fra vårt ståsted kan kulturpolitikken til tider fortone seg ganske meningsløs. Vi ser at det satses stort på monumentale prosjekter med budsjettsprekk, sysselsetting av kulturbyråkrater, sakkyndige råd og faglige utvalg, samtidig som levende og verdifulle kulturfora drevet av ildsjeler i lokalsamfunnet må legge ned. Delvis som følge av statlige og kommunale avgifter, kombinert med totalt fravær av bistand fra nettopp stat og kommune. Sandefjords eneste «kulturstove» gjennom mange år, Promenadecaféen, måtte gi opp i fjor. Borte er nå et innbydende lokale og et intimt forum for jazz, rock, viser og revyer, drevet av entusiastiske ildsjeler. Her kunne man høre alt fra avantgarde jazzband til Jan Eggum, og man kunne også få servert god mat og drikke. Og det er kanskje her skoen trykker hos det offentlige. Er det servering, er det ikke et kulturforum. Et norsk kulturforum kan derimot gjerne være en gymsal med neonlys og harde trestoler satt på rekke og rad, og med nok offentlige midler til å lokke lokalbefolkningen inn for en symbolsk billettpris.

I fjor forsvant også Oslos bluesscene Muddy Waters som gjennom sine mange konserter i uka har gledet bluesentusiastene og sysselsatt mange musikere i flere år. Livescenen Blind Pig i Dronningens gate fikk et kortvarig liv og forsvant også i fjor. På Buddy Scene i Drammen har gründerne fortsatt ikke tatt ut lønn, da det ikke er noe igjen, etter at stat og kommune og de andre kreditorene har tatt sitt. Men noe bedre scene for jazz, rock, viser, revyer og diktopplesing finnes det ikke i Drammen.

Nei, det kan virke som disse små kulturstovene som tillater levende og ikke minst autonome, kreative miljøer ikke er noe særlig, sett fra kulturbyråkratenes ståsted. Da er det bedre å legge ballen død på et rockemuseum i Trøndelag, helst langt vekk fra folk. Her kan man kanskje få se tomflaskene til Jokke utstilt? Og kanskje en gipsavstøpning av rompa til Bjarne Brøndbo? En avstøpning som fort kan få klengenavnet Budsjettsprekken, når Statsbygg er ferdig med jobben, som kan komme til å koste over 100 millioner kroner.

Norsk Kulturråd er også en stor og pengeslukende aktør i den offentlige kulturfamilien. Her kan man blant annet søke turnéstøtte til rock og populærmusikk. Kulturrådet har åpenbart bidratt til å gjøre musikk til et videre begrep, for det er ikke så lenge siden et band ble innvilget kr 30 000,- for å ødelegge instrumentene sine på scenen. Kanskje bandet drev denne statstøttede egenterapien i frustrasjon over å ikke kunne spille? Men dette er også uttrykk for en trend i kulturpolitikken. Musikkbegrepet som tidligere var avgrenset til tonespråk, er nå video, effekter, lys, hår, klær og annen staffasje. Kulturrådet bevilger også penger til grupper som skal prøve å «slå» i utlandet. Vi snakker ikke her om boksere. Ikke så mye om musikk heller, er jeg redd. Symptomatisk nok har statskanalen NRK ansatt Per Sundnes for å sikre Grand Prix-musikkens fremtid i kanalen, og han har uttalt at han ønsker seg en enda mer glamorøs ramme rundt «melodiene». Melodiene som for øvrig gikk dukken for mange år siden. En interessant parallell er det at musikkfaget nå av «ressursmessige årsaker» fjernes som obligatorisk grunnutdanning ved lærerhøyskolene. Denne offentlige, ukulturelle politikken som gradvis drenerer det musikalske rommet vil kunne få uheldige samfunnsmessige konsekvenser. Dette er særdeles godt beskrevet av den New York-baserte skribenten Dyske Suematsu i «Why Americans don’t like jazz» (tilgjengelig på internett).

«Norsk kultur består ikke av seg selv. Den må dyrkes og utvikles, og det gjøres best av kunstnerne. Vår tids Ibsen, Bjørnson, Munch og Grieg», skrev tidligere formann i Norsk Komponistforening. Høres bra ut, men i så fall må vi sørge for at kunstnerne får beholde mer av de verdiene de genererer, selv om det kan koste noen kulturbyråkrater jobben. Det er sikkert mange syn på dette. Noen mener kanskje at man i sin tid burde hatt et kulturråd som kunne instruere Edvard Munch om et korrekt kvinnesyn, før han satte i gang med alle sine portretter.