Kunstnersolidaritet, Frobenius?

GARANTI-INNTEKT: Nikolai Frobenius føler sin ære sterkt krenket fordi jeg har påpekt at han ikke skjønner rollen sin og derfor svikter både sin arbeidsgiver kulturdepartementet, og oss filmkunstnere som han er satt til å forvalte.

Det henger ikke på greip når han i en kulturpolitisk diskusjon om statens stipendieordninger mener at det er usolidarisk at jeg i det hele tatt deltar i en slik diskusjon, og at det må være fordi jeg som kunstner er ute for å mele min egen kake.

Giske, skjønner du nå hvorfor det står dårlig til med den kulturpolitiske debatten her i landet? At den saken som nå er brakt frem i lyset er farlig å debattere, er et stort nederlag.

Når jeg i mitt innlegg 10. mars, minner Frobenius om at det neppe står i hans tjenesteinstruks at han skal dele ut nedlatende og ærekrenkende karakteristikker om de kunstnerne han er satt til å ivareta, så flesker han til i et nytt innlegg med å mene at jeg driver debatt med ham for å sette meg selv i fordelaktig lys og at jeg lider av den vrangforestilling at jeg er forfulgt av staten.

Slike attester fungerer som ren stigmatisering som verken staten eller jeg fortjener at han skriver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statens administrasjon, gjennom de 40 årene jeg har hatt kontakt med den, er faktisk ganske profesjonell og jeg har aldri opplevd å motta nedsettende personanalyser de gangene vi har vært kulturpolitisk uenig.

Farlig har det først blitt når forvaltningsmessig uerfarne kulturpersoner får administrative stillinger og får behov for å legge lokk både på de kulturpolitiske diskusjonene og de kunstneriske prosessene.

Typisk i denne saken er at det nå har gått ut en «intern melding» om at man skal «stå sammen». «Storm i et vannglass». «Intet har skjedd». «Stakkars eldre kvinnelig filmkunstner».

Dette betyr at den indre justis har slått til, for som flere av mine kollegaer melder til meg: «Vi tør ikke si noe for vi skal søke støtte. Ikke referer meg».

Som Frobenius sikkert nå har oppfattet, lider ikke jeg av denne angsten for konsekvensene. Og jeg kan ikke kjeftes til taushet.

Frobenius demonstrerer at den som ikke hyler med stammen skal straffes. Straffen i mitt tilfelle er å bli hengt ut som et paranoid filmoffer.

Personlig synes jeg at jeg har greid meg ganske bra. Og har tenkt å fortsette med det.

Jeg kan faktiske heller ikke tenke meg å holde kjeft for å oppnå et skarve stipend.

Og det eneste jeg forfølges av er forfengelige mennesker i forskjellige roller som føler sin ære og karriere truet av å bli sett i kortene.

Det er tydelig at Frobenius, som mange andre innenfor filmiljøet, ikke tåler å bli belyst.

I et lite land som vårt har vår yrkesgruppe to hovedinntektskilder: Markedet og statens ulike støtteordninger. Mitt poeng er at måten vi får stipender på og begrunnelsene for dette bør tåle dagens lys, og oppleves som akseptabelt. Det bør ikke utvikle seg slik at det blir en entydig synkronitet mellom markedets og statens «avlønning». Støtteordningene er en statlig anerkjennelse av at nasjonal kunst er viktig også for et lite språkområde. Jeg tror det bør være slik at en del av statens ordninger er kulturpolitisk begrunnet. Dette betyr at den innavl som tildelingene nå har karakter av bør korrigeres. Jeg mener faktisk at staten har sviktet sitt kulturpolitiske ansvar ved å delegere både pengene og vurderingene. Dermed unndrar de seg også etterprøving av målsettingene og reduserer debatten og statens rolle i kulturpolitikken.

Det er i denne debatten igjen blitt tydelig at noen av oss ikke liker å diskutere habilitet,og at staten bare får tildelt rollen som pengebinge.

Så får heller Frobenius leve med at buksa henger langt nede på knærne og at han ikke lenger er «flinkeste gutten i klassen», kulturpolitisk vurdert.