Kunstopprør i revers

BERLIN (Dagbladet): Etter sommerens store kunstmønstringer i Venezia, Kassel og Lyon er hverdagen tilbake på kunstscenen. På kunstmessen i Berlin kunne man i helga se Peter Friedles kinoskilt, et av landemerkene fra Documenta-utstillingen, tatt ned på jorda, ut av sin politiske sammenheng og tilbudt markedet for 200 000 kroner. Kunstmarkedet er i stigning, og galleriene ser ut til å være tilpasningsdyktige på en kunstscene som domineres av fotografi og situasjonsbestemte verk.

Da Art Forum Berlin ble startet i 1996 var det som en reaksjon på messen i Köln, som mange unge gallerister syntes var blitt for stor, for langvarig og, først og fremst, for varierende i kvalitet. Art Forum ble en umiddelbar suksess for kunstverdens «indre sirkler», som kunne glede seg over en messe konsentrert om den nyeste samtidskunsten. Men nå begynner det harde arbeidet for å befeste en plass på markedet. Flere gallerister Dagbladet snakket med i Berlin ga uttrykk for at messen hadde høy kvalitet, men dårlig salg. Köln har fordelen av å ha ti millioner mennesker i nærområdet og lange tradisjoner for kunstsamlere. Berlin på sin side har en sterk eksperimentell og avantgardistisk identitet, men med synkende folketall og et fattig omland (tidligere Øst-Tyskland) må man stole på et internasjonalt publikum. Messen har imidlertid ikke noe gjennomslag overfor det norske markedet foreløpig, med Atle Gerhardsens galleri c/o som eneste hjemlige innslag i år. Nå er heller ikke det norske markedet særlig stort, og galleriene som ville ha passet inn i Berlin, kan nok telles på én hånd.

Foto dominerer

Art Forum Berlin er først og fremst en mulighet til å se hvordan markedet forholder seg til ny kunst. Noe av det tydeligste ved årets messe var det enorme utbudet av fotografi, til dels av varierende kvalitet. Fotografi omsettes nå for summer som tidligere var forbeholdt maleri, men markedet ser ut til å være presset så hardt at man venter seg et tilbakeslag. Nye arbeider av fotografer som Thomas Ruff og Julico Sarmento har nå priser fra 120 000 kroner og oppover. Videre er dokumentasjon, sertifikater, multipler og andre rester etter situasjonsbestemt kunst tilgjengelig, og heller ikke disse står tilbake for verken maleri eller skulptur i pris. Dette er det mye omtalte opprøret mot kunstobjektet i revers: I stedet for å ødelegge kunstmarkedet har de nye mediene og strategiene utvidet markedet i ekstrem grad. Her er ideen eller minnet om kunstverket minst like salgbart som et hvilket som helst opphøyd kunst-objekt. Dermed blir det også vanskelig for nykommere å orientere seg. Kjenner man ikke sammenhengen, er mye av denne kunsten bokstavelig talt meningsløs.

Due

Skal man forsøke å peke på noen trender blant titusenvis av kunstverk, så må det være at galleriene ser ut til å følge årets Documenta-utstilling i sin interesse for urbanitet og geopolitikk, selv om prislappen i denne sammenhengen er lettere å få øye på enn det politiske innholdet. Skulptører fra den engelske Saatchi-generasjonen var også rikt representert, med storebror Damine Hirst som den mest dominerende, men også minst elegante. Hans skjelettkabinett med tittelen «Yes, But How Do You Really Feel?» var til salgs hos White Cube/Jay Jopling for 1650 000 kroner. Blant performancekunstnerne var Christian Jankowski hos Galerie Martin Klosterfelde fra Berlin et positivt bekjentskap, også fordi han representerte litt humor på en ellers ganske selvhøytidelig messe. Silketrykkserien «Mein Leben als Taube» fra 1996 koster 10 000 kroner for fem bilder og viser bilder fra en utstilling Jankowski hadde i Hamburg, der han lot seg forvandle til en due på åpningsdagen for så å fly rundt i galleriet i hele utstillingsperioden.

Om man kommer til en messe som Art Forum for å oppleve kunstens kritiske potensial, er man nødt til å bli skuffet. De endeløse rekkene av verk som tilbys for salg viser isteden hvordan kunstens minste felles multiplum fortsatt er en slags hyperavansert jakt på skjønnhet. Uansett personlig og/eller politisk engasjement: det verkene til sjuende og sist har til felles er at de er formgitt . Dette er som antydet et formbegrep som ikke bare handler om flate og farge, men i like stor grad om sammenhengen kunstverket står i. Kunstnerne er blitt like flinke til stadig å reposisjonere kunstopplevelsen som man tidligere var til å intensivere og fordype den. Man kan nok savne momenter av direkthet, risiko og irregularitet i denne subtile og suverene sjongleringen av kunst i «det utvidede feltet».

PETER FRIEDLER «Kino» (1997) kunne i sommer ses på taket på hovedbygningen under Documenta i Kassel. Den gang kunne skiltet oppleves som subtilt forvirrende, på messen Art Forum er varekarakteren mer framtrendende.
CHRISTIAN JANKOWSKI «Mitt liv som Taube» (1996)