LITE TROVERDIG:  «I?ll be daydreaming you» (fra «Mondays», av Zetlitz) utgjør rett og slett ikke troverdig engelsk, mener kronikkforfatteren. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet
LITE TROVERDIG: «I?ll be daydreaming you» (fra «Mondays», av Zetlitz) utgjør rett og slett ikke troverdig engelsk, mener kronikkforfatteren. Foto: Siv Johanne Seglem / DagbladetVis mer

Kunstpop og nesten bra engelsk

Hvorfor blir ikke gode norske artister transformert til globale megasuksesser?

For kort tid siden slapp Tone Damli sin sexy video til singelen «Look back». Reaksjonene på denne er velkjent mediehistorie. Tone fikk gjennomgå for sitt svik mot godt påkledde norske kvinner. Hun forsvarte seg blant annet med å påpeke at hennes naturlige konkurrenter vil være artister som Rihanna og Lady Gaga, men det er vel kanskje tvilsomt om Tone har særlig gode muligheter mot disse konkurrentene, til tross for at hennes kroppsdeler ser ut til å være av minst like god kvalitet.

For mens Rihanna og Lady Gaga får det til å se ut som de er født og oppvokst i nettingstrømper og med et godt grep rundt vulva, så ser ikke Tone på noe tidspunkt ut til å være komfortabel med å dele synet av sin nakne rygg i et badekar.

«You can take the girl out of Sogndalen but you can?t take Sogndalen out of the girl»?

Det er selvsagt også andre forskjeller mellom Tone, Rihanna og Lady Gaga. Tone snakker en norsk dialekt og synger på et greit amerikansk engelsk, selv om hun lar seg avsløre, for eksempel i fraser som «passer by» (i nevnte singel), hvor hun, som mange andre nordmenn feilaktig ville gjort, klemmer til med stemte s-er verdig en Ari Behn. Rihanna, på sin side, har Barbados-engelsk som morsmål, mens Lady Gaga cruiser elegant av gårde på sitt barndoms New Yorkisk. Det tegner seg med andre ord et bilde av åpenbare ulemper og fordeler, og ikke bare av den typen som hører hjemme i en BH.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og spørsmålet som stilles her, er om ulempene det er snakk om kan tenkes å spille en rolle i forhold til det at Tone tross framstøt ennå ikke har slått igjennom i land som USA og Storbritannia, som er populærkulturelt ledende på den måten at hvis musikken din slår an i stor stil der, så er du nesten automatisk verdensberømt.

Der Tone aldri har vært noen typisk kritikeryndling, finnes det også et annet sjikt av norske artister som gjerne vil formidle på engelsk. Dette er artister hvis potensial er så uovertruffent at de får norske kritikere til å tale i ekstatiske tunger. Så hvorfor har ikke Bertine Zetlitz, for eksempel, blitt fanget opp og transformert til en global megasuksess? Og hvorfor seiler ikke et pangtalent som LidoLido rett inn på det amerikanske markedet?

 FÅR DET TIL:  Samsaya mestrer karibiskinspirert rappe-engelsk, mener kronikkforfatteren.    Foto: Elisabeth Sperre Alnes/Dagbladet
FÅR DET TIL: Samsaya mestrer karibiskinspirert rappe-engelsk, mener kronikkforfatteren. Foto: Elisabeth Sperre Alnes/Dagbladet Vis mer

En faktor som kan tenkes å spille inn, er nettopp bruken av engelsk. For norske ører høres kanskje alt greit ut, men går man det hele etter i sømmene, finner man flere skjeve sting.

Bertines flinke, men litt stive skolebritiske uttale nevnes aldri med et ord i anmeldelsene (mens Samsaya, som bidrar med et rap-parti på Bertines nye låt «Electric feet», fikk Morgenbladets anmelder til å anvende begrepet «nesten-amerikansk» på hennes karibisk-influerte rappe-engelsk, til tross for at Samsaya rent språklig, på denne låta, framstår som den klart mest autentiske av de to).

LidoLidos turnering av engelske vokaler og konsonanter ble av VGs portrettør 8. april karakterisert som «perfekt amerikansk», og det hele låter imponerende getto til å komme fra en hvit 18-åring fra Tysvær. Men så blandes da altså getto innimellom med Essex, for eksempel i ord som «special» (hvor «l» uttales som «o»).

LidoLidos tekster er også gode, med unntak, kanskje, av de øyeblikkene hvor artisten for eksempel benytter seg av ord som man får mistanke om at han ikke helt har forstått tvetydigheten av (som ordet «sprung» i låta «Different», som enten er slang for å være forelsket, eller det å ha ereksjon).

Bertines tekster har for lengst blitt kanoniserte, blant annet gjennom publikasjon i det anerkjente, norske litteraturtidsskriftet Vinduet (2/2005). Dette til tross for at tekstene rett som det er inneholder grammatiske feil og uidiomatiske uttrykk. «I?ll be daydreaming you» (fra «Mondays») utgjør rett og slett ikke troverdig engelsk.

Slike eksempler kan i noen tilfeller være resultater av et forsøk på kreativ bruk av språket, men det inntrykket man skaper blir ofte så som så i forhold til et morsmålspublikum. Bildene som skapes kan framstå som «rare», og tekstene som usammenhengende. Dermed står vi i fare for å bli oppfattet som annenrangs kopier innenfor innlånte sjangere hvor de selv briljerer både musikalsk og tekstlig.

 FLYTENDE:   Lady Gaga cruiser elegant av gårde på sitt barndoms New Yorkisk, skriver Annjo Klungervik Greenall.  Foto: AFP Photo / Daniel Roland
FLYTENDE: Lady Gaga cruiser elegant av gårde på sitt barndoms New Yorkisk, skriver Annjo Klungervik Greenall. Foto: AFP Photo / Daniel Roland Vis mer

Bildet jeg forsøker å tegne her bunner langt ifra i noen tanke om at norske artister ikke er gode nok. Engelsken deres er i mange tilfeller helt klart nesten bra. Snarere er det musikkbransjen som bør gå i seg selv - generelt ser man ut til å være lite bevisst på betydningen av språk for en polert og salgbar helhet, noe som gjør at aktuelle artister ikke har fått god nok hjelp til å oppnå gjennombrudd der det virkelig gjelder.

Bransjen bør jobbe tettere opp mot språkkonsulenter. Dette er svært viktig fordi det ikke bør bli slik at små land som Norge forblir importører av kultur, mens store masseprodusenter som USA og Storbritannia hovedsakelig forblir eksportører. Dette skaper en økonomisk og kulturell ubalanse som ingen har godt av.

Hva bør så disse konsulentene så bidra med? Gjerne en analyse av skandinaviske suksesshistorier. En slik vil vise at det hovedsakelig er fire veier å gå, språklig sett, hvis man vil lykkes som skandinavisk artist på det Angloamerikanske markedet. Röyksopp, Abba, Aha og Björk representerer hver sin av disse veiene. Röyksopps gjennombrudd kom med en instrumentallåt («Eple»). Abbas historie handler muligens om å treffe den musikalske tidsnerven så godt at man lykkes tross alle språklige odds.

De to siste historiene er kanskje de som er de mest relevante for vår tids Damlier, Zetlitzer og LidoLidoer. Aha klarte kunststykket å framstå som så engelskspråklig uangripelige at de unngikk kopistempelet. Björk gikk bevisst i motsatt retning med innsprøytning av store doser islandsk i engelsken, noe som gjorde at istedenfor å framstå som en kopi, så framsto hun som utenfor all konkurranse.

Det som fungerer i relevante tilfeller kan altså se ut til å dreie seg om perfeksjonering eller eksotisering (det sistnevnte kan også sies å være det Rihanna og Samsaya driver med). Vi aner nå konturene av problemet med nesten bra engelsk. Det vil altfor lett kunne oppfattes som et mislykket forsøk på perfeksjonering - mens den etniske egenarten blir for skjult til at det hele kan framstå som eksotisk.

 BLANDING:  LidoLido blander Essex inn i gettoamerikansken sin. Foto: Lise Åserud / Scanpix
BLANDING: LidoLido blander Essex inn i gettoamerikansken sin. Foto: Lise Åserud / Scanpix Vis mer