KONTROVERSIELL: Vladrimir Nabokovs roman «Lolita» fra 1955, og Stanley Kubricks filmversjon fra 1962, har alltid vært omstridt. Da filmen kom, mente VGs anmelder at den burde vært mer erotisk. Utsnitt fra filmplakaten.
KONTROVERSIELL: Vladrimir Nabokovs roman «Lolita» fra 1955, og Stanley Kubricks filmversjon fra 1962, har alltid vært omstridt. Da filmen kom, mente VGs anmelder at den burde vært mer erotisk. Utsnitt fra filmplakaten.Vis mer

Debatten om «Lolita»:

Kunstverk blir stadig oftere, og for ofte, stemplet som umoralske

Det finnes mørke følelser i film og litteratur, og det er iblant lurvete folk som lager dem. Det betyr ikke at det ikke er bra å ta dem inn. Kanskje er det nettopp derfor vi trenger dem.

Kommentar

Det er ikke lenger så store forsinkelser når internasjonale trender siger inn over Norge. Denne høsten har en og samme tendens vært overtydelig i Norge, USA og Storbritannia: Nemlig at kunstverk i stadig større grad vurderes på en moralsk skala, ut fra hvorvidt de skildrer ofre eller marginaliserte grupper med tilstrekkelig omsorg, eller stiller seg tydelig nok på riktig side i det som oppfattes som tidens kampsaker. I Norge har det i en måneds tid løpt en debatt i Klassekampen om Morgenbladet om «Lolita». Vladimir Nabokovs klassiske roman fra 1955 handler om professoren Humbert Humbert, som forelsker seg i, bortfører og har sex med trettenårige Dolores, som han kaller Lolita.

Debatten startet da Hanne Linn Skogvang, redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, skrev et innlegg der hun spurte om det var så hensiktsmessig å lese «Lolita», i stedet for bøker som forteller lignende historier fra overgrepsofferets perspektiv. Det kom nok av irettesettende motinnlegg, der noen feilaktig gikk ut fra at Skogvang mente man ikke burde lese «Lolita» i det hele tatt — det gjorde hun ikke. Men litteratursynet hennes er likevel verd å problematisere, ikke minst fordi det også er å finne i store og hissige debatter om film, litteratur og billedkunst i flere land.

Skogvang setter nemlig tilnærmet likhetstegn mellom en roman som forteller en historie fra en overgripers perspektiv, med hvordan «hvite rasister krever forståelse», og ville anbefalt andre bøker om «hvordan man skal forhindre og jobbe med overgrep mot barn». Med andre ord: Kunsten skal være aktivistisk. Den vurderes ut fra i hvilken grad den hjelper til med å representere et undertrykket perspektiv eller kjempe en kamp. Dette er et reduserende kunstsyn, som vil ha det entydige og utvilsomt gode fremfor dét som er adelsmerket til så mye fremragende kunst: Spenningen, ambivalensen og mysteriet, at det har noe man ikke blir ferdig med, at man kan oppleve verket forskjellig om man står overfor det på forskjellige stadier i livet.

Det mest urimelige er likevel å sidestille en roman, sendt ut i verden av en romanforfatter, med utsagnene til hvite rasister. Det er som om Skogvang glemmer at det ene er fiksjon, som om hun ikke skiller mellom forfatter og forteller. En slik tanke impliserer at Nabokov, ved å skrive frem Humbert Humbert, støtter professorens resonnement når han rettferdiggjør at han forgriper seg på en trettenåring. Slik blir dette også betenkelig å lese, fordi man leser romanen i stedet for å lese en roman om et offer.

Denne ligningen fører raskt til en mistenkeliggjøring som er både urimelig og urovekkende: Som om leseren av en slik roman ikke fordømmer forbrytelsen i fortellingen i tilstrekkelig grad. Men det er ikke motivet som avgjør en romans kvalitet. Selve handlingen forblir uhyrlig selv om diktningen om den holder forskjellig nivå. Det finnes romaner av både høy og lav kvalitet som handler om overgrep, som er et naturlig opprivende tema som iblant brukes kynisk og spekulativt. For den som leser Nabokovs roman er det umulig ikke å merke seg hvordan Lolita blir brutt ned av det som blir gjort mot henne, selv om Humbert ikke vil ta det innover seg. Det har ikke hindret Lolita-stereotypien som oppstod med romanen i å bli brukt på en fetisjerende og romantiserende måte av andre aktører.

Men det betyr ikke at en innsiktsfull roman skal skitne til de som bruker tid på den, fordi den har et uhumsk tema. Hvis det er slik romaner skal mottas, hvordan skal da kunstnere og forfattere våge å rette lommelykten mot de skitneste hjørnene av menneskenaturen? Og mens vi er inne på det: Hvorfor er det bare denne typen fortellinger der forfattere og lesere mistenkeliggjøres på denne måten? Ingen ser skjevt til forfattere som skriver bøker om mordere eller nazistiske krigsforbrytere, eller leserne som kjøper bøkene deres. Det er naturligvis fordi romaner som Lolita ikke bare handler om et forbrytersk forhold, men også går inn i diskusjonen om kjønn og sex og makt. Dette, samt spørsmål knyttet til samfunnets minoriteter, er alltid utgangspunktet når den moralske kulerammen hentes frem.

Akkurat samtidig som «Lolita»-debatten pisket mot den norske mediale stueveggen, like hardt som styrtregnet på Vestlandet, sto en lang kommentar med tittelen «The Morality Wars» på trykk i New York Times, ført i pennen av avisens toneangivende kritiker Wesley Morris. Morris minnes en diskusjon der han og en annen – begge svarte menn – diskuterte Issa Raes serie «Insecure», som handler om to svarte venninner. Morris hadde noen innvendinger mot kunstneriske valg i serien. Argumentene han fikk mot seg fra den andre, gikk ikke ut på innholdet i kritikken hans, men på at han ikke kunne kritisere en tv-serie som handlet om Raes liv og som hadde kostet henne mye å få på lufta. «Mitt ønske om underholdning ble en fornærmelse mot seriens rett til å eksistere», skriver Morris. «At den var moralsk god var viktigere enn noe krav om at den burde være kunstnerisk bedre.»

Morris peker på at mange grupper har måttet nøye seg med underholdning laget av og for den hvite, heterofile majoriteten i hele sitt liv, og har stor forståelse for ønsket om å rette opp en urett, beskytte nyvunnet territorium. Men han legger forundret merke til at det som pleide å være en kampsak for en forskrekket foreldregenerasjon – å beskytte den oppvoksende slekt mot støtende materiale – nå er blitt en kampsak for podene selv, som forlanger freding av bestemte typer verk.

Dette går hånd i hånd med et ønske om at «problematiske» aktører eller verk skal korrigeres eller ekskluderes. Den moralske diskusjonen albuer den kunstneriske diskusjonen ut over sidelinjen. Kunsten skal, mener Morris, ta sjanser, våge å skape ubehag, og utfordre seg selv til å trenge gjennom det ubehaget: «Å unngå det ubekvemme føles naturlig, men det fornekter en sannhet i kunsten, som er vår menneskelighet – hele menneskeligheten».

Dette minner om en nylig debatt i et annet land med en kultur nordmenn er veldig opptatt av. I sommer erklærte en gruppe svenske litterater at de ville dele ut det de kalte «den nye Nobelprisen», fordi den opprinnelige Nobelprisen var blitt ødelagt av krisen i Svenska Akademien. Prisens initiativtagere ville minne omverden på at litteratur skal forbindes med «demokrati, åpenhet, empati og respekt». Utspillet fikk en nødvendig korreks av forfatteren og aviskommentatoren Åsa Linderborg, som skrev i Aftonbladet at «viljen til renhet er destruktiv for kunsten», og påpekte at litteraturens oppgave ikke var å være god og ren: «Den skal være alt. Den skal være fri».

Dette betyr naturligvis ikke at en skal gå til motsatt ytterlighet, og kreve at kritikerne av film og litteratur holder moralske spørsmål utenfor. Det er en naturlig del av den store samtalen om kunst, og den bølger hit og dit med tiårene og hundreårene. Det er ellers også nok av forfattere og kunstnere som har hatt liv der du knapt har sett skogen for bare svin. Å skrive, male eller lage film gjør ikke folk til bedre mennesker enn andre. Du har kunstnerne som har gjort livet surt for sine nærmeste, som har støttet svært betenkelige politiske prosjekter, eller for den saks skyld begge deler. Det er ingen grunner til å legge skjul på det, eller la være å påpeke det der tanker og gjerninger vi ikke synes er beundringsverdige, merkes i verkene deres. Og så kan kunsten de produserer, fremdeles være av høy kvalitet, verdifull og interessant, iblant nettopp fordi den napper i den delen av leseren som gjør at vi ikke kan annet enn å kjenne på slektskapet med det skyggefulle de beskriver. Det er ikke noe vi kan forsverge eller avfeie. Det er en del av det vi er. Knut Hamsuns verk er et nært og åpenbart eksempel.

Men man må skjelne. Man kan ikke projisere de tvilsomme handlingene til en hovedperson over på forfatteren eller filmskaperen som ga ham eller henne et liv i sin fortelling. Og man kan ikke se på kunsten som et nullsumspill der man velger å skrive eller lese om overgriperen eller offeret, og der skrivingen eller lesingen blir sett på som en slags sympatihandling.

Da «Lolita» kom ut, ble ikke pedofile overgrep skrevet om i offentligheten og åpent fordømt på samme måte som i dag. Adresseavisens kritiker Terje Eidsvåg har lett i kritikkene etter at Stanley Kubricks filmversjon av «Lolita» kom ut i 1962, og fant blant annet ut at VGs anmelder mente at filmen burde vært mer erotisk og Lolita mer tiltrekkende. Det er en betimelig påminnelse om at verden heldigvis har forandret seg – men at handlingen det er snakk om, Humberts overgrep overfor Lolita, faller innunder paraplyen av det mørkt menneskelige, og under den skal kunstnere og lesere kunne bevege seg som de vil.