LITE PENT: Kunstverket «She Lies» er ikke vakkert, men derimot et institusjonelt vrak. Slik sett fungerer skulpturen som sivilisasjonskritikk, hevder Paul Grødtvedt. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
LITE PENT: Kunstverket «She Lies» er ikke vakkert, men derimot et institusjonelt vrak. Slik sett fungerer skulpturen som sivilisasjonskritikk, hevder Paul Grødtvedt. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Kunstvrak

Skulpturen synliggjør en teknologisk brist som speiler et mulig fremtidig Bjørvika.

|||KUNST: Så kom den omsider på plass. Det siste leddet i utsmykkingen av Operaen i Bjørvika, nemlig skulpturen «She Lies». Skulpturen er laget av den italienskfødte, Berlinbaserte kunstneren Monica Bonvinci. Det spesielle ved skulpturen er ikke primært form og materialer, men dens beliggenhet. Den er plassert i vannet, 60 meter utenfor operabygget.

I følge kunstneren har det sine grunner. Utgangspunktet er et maleri, «Ishavet» (Das Eismeer), av den tyske kunstneren Caspar David Friedrich, der motivet handler om en skute som blir skrudd ned av kjempestore isflak. I fotomontasjen til vinnerutkastet har Bonvicini klippet ut en del av Friedrichs maleri og limt det inn på et fotografi der sjøen speiler seg foran operabygget.

DA AVDUKINGEN ble gjennomført 11. mai, ble vi stilt overfor noe helt annet enn forventet. Nå var det ikke mye igjen av Friedrichs isflak og poesi. Nå ble vi presentert en skakk og skeiv konstruksjon i glass og metall. Dessuten «flyter» hele konstruksjonen på et betongfundament som er godt synlig over vannet. Dermed fordamper prosjektets poesi og iskarakter.

Det mest iøynefallende ved skulpturen er at den fremtrer som en teknisk konstruksjon. Den er altså ikke et naturprodukt i Friedrichs ånd. Tvert i mot er den i dialog med omgivelsene på land, først og fremst operabygget, men også de tilstøtende bygninger. Fellestrekket er arkitektonisk form, struktur og materialvalg. Både skulpturen og bygningene er basert på en teknologisk rasjonalitet som har eliminert alle innslag av natur og menneskelige følsomhet.     

SLIK SETT henger skulpturen og den arkitektoniske konteksten sammen. Men de avviker også ved at skulpturen bryter med det rasjonelle. Hele konstruksjonen er ute av likevekt, den krenger over og er i ferd med å velte. For skulpturen synes å bryte sammen, ikke på grunn av naturkrefter, men fordi krengingen vitner om en indre svakhet, en svakhet i konstruksjonen og den teknologiske tenkningen.

Hvorfor krenger da «She Lies»? Kunstnerens henvisning til Friedrichs enorme ismasser er lite troverdig. Konstruksjonen har ingen slike likhetstrekk. Derimot tydeliggjør så vel struktur, som form og materialvalg at det handler om arkitekturen på land. De har ingen slagside. De er tvert imot steile, stabile og massivt dominerende. Og det er denne uttrykkskarakteren og konteksten skulpturen primært står i forhold til. Minus slagsiden.

MOT DENNE bakgrunnen synliggjør skulpturen en teknologisk brist som speiler et mulig fremtidig Bjørvika, der den teknologiske rasjonaliteten og pengemakten lider skipbrudd. Dermed fremtrer også skulpturen som et sivilisasjonskritisk prosjekt, renset for alt romantisk svermeri. «She Lies» er da heller ikke et vakkert verk. Hun er et institusjonalisert vrak, uten styring og stabilitet, som bare virrer rundt når bølger og vind finner det for godt.