<div><br></div><div>I NORGE: På Fornebu 6. juni 1991 blir Mikhail Gorbatsjov konfrontert av Hans-Wilhelm Steinfeld med at sovjetiske tanks kvelden før nok en gang hadde omringet parlamentet i Vilnius. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
</div>

I NORGE: På Fornebu 6. juni 1991 blir Mikhail Gorbatsjov konfrontert av Hans-Wilhelm Steinfeld med at sovjetiske tanks kvelden før nok en gang hadde omringet parlamentet i Vilnius. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
Vis mer

Kuppet i Kreml

Fredag er det 25 år siden statskuppet som ble begynnelsen på slutten for USSR. Hans-Wilhelm Steinfeld forteller hvordan han opplevde de dramatiske dagene.

Meninger

Berlinmurens fall ga 100 millioner europeere friheten fra ettpartistaten. Statskuppet i Kreml 19. august 1991 ble begynnelsen på slutten for supermakten USSR. Det ga 300 millioner mennesker frihet fra ettpartisystemet.

Åsgårdstrand 13. august: Folk hadde pyntet seg til mitt foredrag i Sjømannsforeningen denne dagen. Men Leonid Gurjèvitsj og hans Ljudmila kom samtidig på hyttebesøk i Borre for fire dager. Mens våre koner kokte krabber, tok jeg denne Jeltsin-politikeren med i båten fra bryggen til Åsgårdstrand. Leonid spurte hva som lå ute på Bastøy? Spøkefullt svarte jeg «Norges Arkhipelag Gulag!» Da han likevel oppfattet at dette virkelig var et fengsel, trodde ikke arkitekten bak Boris Jeltsins seier som formann for det øverste sovjet i den russiske sovjetrepublikken i 1990, sine egne øyne. På trappen til Sjømannsforeningen sto den gamle russeren og sjøfly-instruktøren Bulukhin og sang den førrevolusjonære nasjonalsangen «Gud bevare Tsaren» for min venn. Siden en av Jeltsins viktigste støttespillere og formann for utenrikshandelskomiteen troppet opp, begrenset jeg meg til rollen som tolk. De fremmøtte spurte litt nervøst Gurjèvitsj om verdens mest populære politiker, Mikhail Gorbatsjov, satt trygt? «Tryggere enn han fortjener!» – svarte denne representanten for den øverste sovjetmakten i Russland. Så ga han et nærbilde av motsetningene i Kreml, som tårnet seg opp fra oktober 1990, herunder kampen mot det kommunistiske maktmonopolet, § 6 i den sovjetiske grunnloven. 18. august 1991 dro Ljudmila og Leonid hjem igjen til Moskva fra Oslo.

ÅSGÅRDSTRAND 1991: Hans-Wilhelm Steinfeld med formannen i utenrikskomiteen i øverste sovjet, Leonid Gurjevitsj (t.h.) og flyinstruktøren Bulukhin, oppvokst i Horten. Foto: Privat
ÅSGÅRDSTRAND 1991: Hans-Wilhelm Steinfeld med formannen i utenrikskomiteen i øverste sovjet, Leonid Gurjevitsj (t.h.) og flyinstruktøren Bulukhin, oppvokst i Horten. Foto: Privat Vis mer

NRK i Oslo 19. august: Klokken seks om morgenen ringte utenriksvakthavende Torbjørn Færøvik til meg og fortalte at Mikhail Gorbatsjov var avsatt. Ferierende Moskva-korrespondent kom seg brennfort på jobb. Den norske ambassaden i Moskva hadde allerede fått instruks fra Utenriksdepartementet i Oslo om å gjøre «business as usual» med de antidemokratiske kuppmakerne. Gorbatsjovs visepresident Janajev, den nye statsministeren Pavlov, visegeneralsekretær Ivasjko i kommunistpartiet, KGB-formannen Krjutsjkov, formann Anatolij Lukhjanov i det sovjetiske, øverste sovjet, forsvarsministeren, utenriksministeren og LO-sjefen hadde sammen dannet «Statens komité for unnakstildstand». Taman- og Kantemir-divisjonene var utkommandert til å beleire «Det hvite hus», som var Jeltsins domene, men hadde ikke fått arrestert Boris Jeltsin.

Han var på plass i denne bygningen til det russiske, øverste sovjet. Dit kom Leonid Gurjevitsj også. Han ledet gruppen med deputerte som med hvite flagg forhandlet med de to panserdivisjonene. De snudde tanksene sine og ble Jeltsins forsvarere. Den sovjetiske flyvåpensjefen, marshall Sjàposjnikov og general Pavel Gratsjov, som ledet fallskjermstyrkene, kontaktet KGB-sjefen. Hvis han nå satte inn KGBs elitestyrke Alfa mot «Det hvite hus», sto to Backfire strategiske bombefly klare til å bombe Kreml. I NRKs ekstrasendinger denne morgenen brukte jeg alle argumenter for å slå fast at det var begått et antidemokratisk og kriminelt statskupp i Kreml. Ikke alle var enige i dette, heller ikke Norges utenriksminister – foreløpig ...

Moskva 19. august klokken 17.00: Jeg kom meg på et fly til Moskva og kjører innover mot sentrum. I Vesten hadde «business as usual»-holdningen festnet seg. President Francoice Mitterand i Paris var ett av de hederlige unntakene. Like før den hviterussiske jernbanestasjonen kom de første panservognene kjørende ut fra sentrum med studenter på kanonløpene og nelliker i kanonmunningene. Etter å ha sjekket situasjonen rundt Kreml, rakk jeg frem til NRKs Moskva-kontor fem minutter før Dagsnytt 18 og ropte i telefonen «De militære trekker seg ut av Moskva sentrum!!». Da jeg ble spurt hvordan jeg kunne si det når ingen av de store telegrambyråene rapporterte om slikt, svarte jeg «fordi jeg har sett det selv!» I sendingen som fulgte, målbar fortsatt to fremtredende, akademiske Sovjet-eksperter at «business as usual» måtte gjelde det som de to kalte «Kremls nye makthavere», de antidemokratiske kuppmakerne.

Inne i «Det hvite hus» natt til 20. august: Jeg ble loset inn kl 01.30 av statsminister Ivan Silajev og ført til kontoret for formannen i det russiske, øverste sovjet, Ruslàn Khazbulatov. Der traff jeg en kollega, Vladimir Moltsjànov. KGB hadde stengt alle muligheter for utsendelse av TV-nyheter fra Moskva, trodde KGB. «Hva filmer du for nå, da?», spurte jeg. «For fremtiden!», sa Moltsjanov vemodig.

I grålysningen ringte de store militæravdelingene inn til formannen for den lovgivende forsamling og erklærte sin lojalitet til Boris Jeltsin. Utenfor «Det hvite hus» samlet en million mennesker seg som levende skjold rundt Boris Jeltsin. Ved firetiden om morgenen fikk vi ledsage Khazbulatov for å vekke Boris Jeltsin. KGB hadde kuttet strømmen i den svære bygningen, bare kubbelys var å se. På vei til Jeltsins kontor passerte vi en ung forvarer av «Det hvite hus» med kalasjinkov’en slengt over skulderen og med hodet sovende på skulderen til en gammel mann. Det var verdens fremste cellist, Mstislav Rostropovitsj. Siden dirigerte han stadig Tsjajkovskijs «1812-ouverture» på Den røde plass hver gang Fedrelandet var i fare ...

Formiddagen 20. august i Det hvite hus: Klokken 12.00 skulle Boris Jeltsin tale til en million tilhørere. En halv time før ga Leonid Gurjevitsj et TV-intervju til Dagsrevyen. Jeg spurte om Vestens ledere nå burde innse at et kriminelt statskupp hadde inntruffet, og han svarte: «Ja, hvis bare Vestens ledere hadde skjønt de sovjetiske problemene like godt som medlemmene av Åsgårdstrand Sjømannsforening, ville det ikke vært noen sak!» Jeg måtte tigge meg til noen ekstra minutter i Dagsrevyen samme kveld for å forklare dèn uttalelsen ... Klokken 12.00 talte Jeltsin og vant alles hjerter alt ved åpningsordene «dorogìe, moì rodnye» eller «mine kjære, nære!»

Etter talen ga Boris Jeltsin NRK et enestående TV-intervju: «Bare gjennom sendinger som dine kan jeg rope til verden og Gorbatsjov i fangenskap på Krim, at her pågår en kamp for friheten!» KGB hadde glemt en jordlinje fra finsk TV YLE til Helsingfors, så en time etter var Jeltsin-intervjuet til Dagsrevyen på Eurovisjonens clearinghouse i Brussel. Der snappet BBC opp lyden og sendte alt ut på BBC Worldservice’ russiske sending. I fangenskapet på Krim satt Mikhail Gorbatsjov og lyttet på dette via et improvisert krystallapparat, fortalte han 23. august. Da var han befridd av Russlands visepresident Aleksandr Rutskoj på Faros på Krim.

Kuppet i Kreml bryter sammen: 21. august om ettermiddagen rakner det for kuppmakerne. Min venn Rutskoj tilbød meg å følge med for å befri Gorbatsjov. Men jeg ville heller filme da folkemengden rev statuen av KGBs grunnlegger før de stormet sentralkomiteen til Kommunistpartiet. Det var underlige dager.

23. august var den falne president tilbake i Moskva fra Krim og Mikhail Gorbatsjov kom til «Det hvite hus» for å takke for hjelpen. Han var helt desorientert når det gjaldt omfanget av forræderiet. Boris Jeltsin leste opp navnene på svikerne og hvordan de svek. Da ble Gorbatsjov mer ydmyk. Han fortalte hvordan sambandet på Krim ble brutt, atomkofferten virket ikke, telefonene var døde, og han sa videre: «Men jeg hadde 15 unge, lojale livvakter, som fingernemme skrudde sammen et krystallapparat. Slik satt jeg og hørte Dem, Boris Jeltsin, fortelle på BBC at det pågikk en kamp for friheten her i huset!» Da gikk min venn Leonid Gurjvitsj bort til en mikrofon, avbrøt Gorbatsjov og sa: «Mikhail Sergejevitsj, det var ikke et BBC-intervju De hørte, det var et intervju fra norske NRK!»

Jeg var stolt, men husker ikke om min selvopptatthet var sterk nok til å få uttalelsen med på Dagsrevyen samme kveld. Dramaet trakk over. 1. september samlet Jeltsin og Gorbatsjov Den sovjetiske folkekongressen. Da sa overhodet til den russisk-ortodokse kirke, Aleksis II til NRK: «Sovjet-æra’en var uår for kirken!»

Hvordan ble friheten brukt? «1990-tallet ble en av de største katastrofer i russisk historie!», sa patriark Kirill II i februar 2012. Tvil var lenge sådd i Russland om hvor farlig statskuppet hadde vært, og var det ment på alvor? Et manglende rettsoppgjør styrket slikt. I 2011 lagde den russiske TV-kanalen NTV en spillefilm til 20-årsdagen for kuppet i Kreml. Filmen het «Jeltsin i august». Vi var bare to eksterne gjester til TV-debatten, som varte en time etter fremvisningen av filmen. Det var Jeltsins visepresident Aleksandr Rutskoj og jeg. «Jeg så i hvert fall meget tapre menn sloss inne i ‘Det hvite hus’ med mine egne øyne!», var mine ord som summerte opp dette verdensdramaet for 25 år siden. Kuppet i Kreml ble det største vannskille i moderne, europeisk historie etter 1945.

Artikkelforfatteren var NRKs Moskvakorresponent fra 1980-84, 1988-94, 1999–2003 og fra 2010-2014, og tjenestegjorde i 1999–2000 som Balkan-korrespondent.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook