Kuppmakerne og den katolske kirke

Etter at kuppmakerne hadde sikret seg støtte fra USA, tilbrakte de mye av dagen for selve maktovertagelsen hos noen av landets ledende katolske biskoper. Så begynte «den skitne krigen». Men motstandsbevegelsen Montoneros viser også andre sider ved katolisismen i Latin-Amerika

I DAG er det 30 år siden militæret tok makten i Argentina og innledet folkekemord på nær 30 000 mennesker. Det var særlig to instanser juntaen sikret seg støtte fra før den gikk til aksjon i 1976: En uke før kuppet informerte den beryktede admiralen Emilio Massera USAs ambassadør Robert Hill. Store deler av dagen for selve maktovertagelsen tilbrakte kuppmakerne hos noen av de ledende katolske biskopene. Der fikk de sine velsignelser, før de gikk i gang med det som er blitt kalt «den skitne krigen». Krigen der et tilfeldig besøk hos naboer var nok til å bli kastet i torturkammeret. Krigen der unge jenter fikk valget mellom å bli voldtatt av hele kompaniet eller få elektriske støt og glødende ild på kroppens mest sensitive steder. Den krigen der kvinner fikk sine barn kidnappet av tilfeldige militære, og der fedre ble kastet levende ut fra fly over Atlanterhavet. Alt gjort etter systematiske metoder som leger og sykepleiere kvalitetssikret imens de overvåket bestialitetene. Dette skjedde etter at torturistenes effektivitet var blitt maksimert gjennom opplæring på USAs militærakademi i Panama.

I EN STITUASJON der alle organisasjoner var forbudt og kneblet, forventet mange at den katolske kirke skulle gi regimet effektiv motstand. Men flertallet av biskopene valgte å pleie sine diplomatiske forbindelser og avtaler med juntaen fremfor å bekjempe den med alle kirkens midler. Imens fortsatte forfølgelsen av opposisjonelle på alle nivåer, inkludert kristne. For Kirken lyste på ingen måte av sakramental enhet i sin stille aksept av diktaturet. Det fantes biskoper og prester som talte imot, men de manglet støtte internt i kirken. En katolsk diakon jeg møtte la på flukt til biskopens kontor - i håp om at kirken han hadde tjent ville gi ham sikkerhet. Men mannen ble bryskt avvist. Diakonen hadde nemlig dedikert seg til slummen og bidratt til oppbygningen av den katolske motstandsbevegelsen Montoneros Montoneros viste en annen side ved katolisismens politiske kraft i Argentina. Med pavelige encyklikaer som presiserte undertryktes rett til å gjøre væpnet opprør mot illegitime regimer (Pacem in terris), ble denne geriljabevegelsen grunnlagt etter en meditasjonsretrett som munken Arturo Paoli ledet for katolske studenter i 1968. Hvordan kunne det vokse en gerilja ut av kontemplasjon og bønn? Studentene hadde sett hvordan den demokratisk valgte presidenten Perón ble fjernet ved et militærkupp i 1955, et kupp som fikk et blodig forspill med en massakre foran presidentpalasset., beordret av general Aramburu. En spektakulær inntreden i offentligheten skjedde da Montoneros klarte å kidnappe diktatoren Aramburu. Dette sikret bevegelsen bred folkelig støtte. Frem mot kuppet vokste bevegelsen i styrke. På det meste kunne den mobilisere hundretusener av sympatisører, så de militæres frykt for at det Montoneros-støttede peronistpartiet kunne vinne det neste frie valget var neppe grunnløs. For konspiratørene i hæren spilte det liten rolle at Montoneros både var katolsk fundert og var mer forsiktige i sin bruk av vold enn det leninistisk-dogmatiske ERP (Ejército Revolucionario del Pueblo). Alle opposisjonelle var subversive kommunister ut fra den kalde krigens fiendebilde. Dette fiendebildet var fundert i USAs nasjonale sikkerhetsdoktrine, som var innpodet diktaturer i hele Latin-Amerika.

TROSS MYRDERIENE som ble utført i denne doktrinens navn, kunne følgene av kuppet i Argentina for 30 år siden faktisk ha blitt enda verre. Det argentinske militærdiktaturet var allerede før kuppet med i et etterretningsnettverk sammen med Chile, Paraguay, Uruguay, Brasil og Bolivia. Dette nettverket samarbeidet om drap på politiske motstandere. Frigjorte dokumenter viser i dag at denne operasjonen, som ble kalt Condor, skulle utvides til å kunne sende dødsskvadroner til opposisjonelle i eksil hvor som helst i verden. Juntaens terrorvelde kjente ingen geografiske eller moralske grenser. USA satte en stopper for statsterrorens geografiske utbredelse da latinamerikanske opposisjonelle ble drept på både amerikansk og europeisk territorium. I motsatt fall kunne også flyktninger som Norge tok imot fra diktaturene ha vært utsatt for attentater.

DESSVERRE KJENTE heller ikke amerikanerne noen menneskerettslige grenser når de ble stilt overfor den sadismen og moralske perversiteten som de var med på å støtte gjennom militær opptrening, etterretningsinformasjon og ikke minst finansiell støtte. Fra kuppets første dag sikret Det internasjonale pengefondet (IMF) juntaens stort økonomisk handlingsrom, slik det også ga støtte til diktaturet som fjernet Perón i 1955. Samtidig tvang juntaen frem en mer markedsliberalistisk økonomi enn noensinne: Åpenhet for utenlandsk kapital, privatiseringer av statlige selskaper og knebling av fagbevegelsen. Vel vitende om at store deler av dagens argentinske gjeld stammer fra en illegitim junta som brukte milliardlånene til å administrere politisk forfølgelse og berike seg selv, har dagens president Nestor Kirchner vært knallhard i forhandlingene med IMF. Reduksjonene derfra har sikret ham en avtale der all resterende gjeld til IMF (9,8 mrd dollar) vil være tilbakebetalt tre år før planen, takket være en formidabel økonomisk gjenreisning etter finanskrisen i 2001. Kanskje er denne tilkjempede selvråderetten, når alt kommer til alt, en slags rettferdighet i hele den argentinske tragedien - som gjelda etter diktaturet har utdypet gjennom økt fattigdom (i dag 40 % av befolkningen).

ARGENTINAS ØKTE selvråderett vis-à-vis IMF er i tråd med Perón og Montoneros\' visjon om uavhengighet fra USAs hegemoni i Latin-Amerika. Montoneros-sympatisøren Kirchner har slik klart å løfte flere mennesker ut av fattigdom gjennom færre midler til avdrag og mer til velferd. Samtidig har hans regjering sørget for å ta opp igjen straffeforfølgelse av de ansvarlige for folkemordet. Slik sett føres de argentinske opposisjonelle sin sosiale kamp videre i dagens Argentina. Den røde valgvinden blåser inn over land etter land i Latin-Amerika, og mange velger å tolke dette som en reaksjon mot feilslått markedsliberalistisk politikk i regionen. Men ikke bare har denne politikken skapt større sosial nød. I dag bør vi huske at denne nye bølgen av markedsliberalisme slo inn over Argentina gjennom diktaturet, muliggjort av dets totalitære midler. Bak det som de liberale økonomer kalte «Guds usynlige hånd», var det det en jernhånd. Det var derfor ikke bare et militært kupp i 1976. Det var også et økonomisk, som vestlige demokratier gjennom sine IMF-medlemskap var medskyldige i. Når mange av oss ser et stort håp i dagens venstreorienterte valgvind i Latin-Amerika, må det særlig forstås på denne historiske på bakgrunn.