Kurderes asylsøknader

I kjølvannet av Abdullah Vcalan-saken har kurdernes situasjon i Tyrkia blitt satt på dagsordenen. Vi er vitne til et regime som på tross av at de har sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, behandler den kurdiske minoritet som en «pariakaste». Her skal jeg ta opp hvordan asylsøknader fra kurdere blir behandlet i Norge.

Jeg har undersøkt hundre søknader fordelt over en rekke år. I min undersøkelse var det hovedsakelig kurdiske asylsøkere (86%), men andre grupper som armenere og tyrkere gikk også igjen. Av disse hundre var det bare én som fikk asylstatus. Det stiller den retten som eksisterer til å få asyl, dersom vilkårene etter flyktningkonvensjonen er oppfylt, i et noe underlig lys tatt i betraktning de erfaringer de som søkte asyl hadde fra sitt hjemland.

Etter flyktningkonvensjonens art. 1A er følgende årsaker til forfølgelsen aktuelle for å få asyl: «rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en bestemt sosial gruppe eller politisk overbevisning». De ulike kategoriene vil til en viss grad flyte over i hverandre. For eksempel vil forfølgelse på grunn av rase ofte gli over i politisk forfølgelse.

Det er viktig å påpeke at det ofte er lite nøyaktige opplysninger om begrunnelsen for å søke asyl. Politiavhørene, som i stor grad er det eneste grunnlag myndighetene fatter sin beslutning på, er ofte knappe og i stor grad rettet inn på å kartlegge politisk aktivitet og meninger. Man har derfor i enkelte tilfeller måttet søke å gå bakenfor politiavhøret og den oppgitte begrunnelse i registreringsskjemaet for å finne ut hvilken kategori søkeren tilhører.

I undersøkelsen fant jeg at det dreide seg om politisk begrunnede søknader i 42 av 100 tilfeller. I mange tilfeller er det både en politisk og en etnisk begrunnelse for asylsøknaden. Særlig gjelder det mange av søknadene fra kurdere. De har deltatt i demonstrasjoner eller oppbevart politisk litteratur eller propaganda til fordel for kurdiske partier og organisasjoner, men deres aktiviteter har ikke vært individualisert i særlig grad. Å klassifisere det som politiske meningsytringer krever i konvensjonens forstand noe mer enn å ha deltatt i en demonstrasjon eller å ha distribuert propaganda. Det kreves at meninger fra enkeltpersoner enten er uttalt eller på annen måte har kommet myndighetene for øre.

Dersom søkeren ikke har noen politiske handlinger/ytringer å vise til, så vil kategoriene etnisk, religiøs eller sosial begrunnelse være aktuelle. Her kan det være overlapping mellom f.eks. religiøst og etnisk begrunnede søknader. Bare i få tilfeller vil kurdere begrunne sine søknader med religiøs forfølgelse, siden de ofte er sunnimuslimer som majoriteten i befolkningen. Imidlertid er det tilfelle der aktive allevitter påberoper religion som grunnlag. Shiamuslimer, enten de er tyrkere eller kurdere, har regelmessig påberopt seg religion som begrunnelse.

Jo mer konkret årsaken til flukten er, jo større grad av sannsynlighet er det for at det foreligger forfølgelsesfare ved retur, noe som kan kvalifisere for flyktningstatus. At man er ettersøkt eller angitt, eller at man har flyktet fra en straffedom som er idømt på grunn av ens politiske eller religiøse overbevisning, skulle være konkret nok. 55% av asylsøkerne kan vise til konkrete årsaker for sin flukt (ettersøkt, rømt fra straffedom eller arrestasjon, angitt til myndigheter eller mottatt trusler, flukt fra verneplikt, landsbyvakt).

Det store flertallet av saker er grunnet på frykt for reaksjoner fra myndighetsorganer i hjemlandet. Unntak finnes. Enkelte fryktet reaksjoner fra PKK og/eller andre kurdiske organisasjoner. I et tilfelle var det en tidligere landsbyvakt som var redd for reaksjoner fra Abdullah Vcalans PKK. I en annen sak var det en person som hadde mottatt anonyme trusler fra kurdisk gerilja. Hans butikk var blitt nedbrent. Han hevdet ikke å kunne melde seg til det lokale politi, da de verken evnet eller hadde særlig interesse av å beskytte kurdere.

I norsk rett er varigheten av fengselsopphold på grunn av politisk, religiøst eller etnisk motiverte handlinger ofte blitt gitt betydelig vekt i flyktningvurderingen. Det kan gi en indikasjon, men en nokså tilfeldig en. Det er en rekke personer i mange land som hverken blir fremstilt for retten, dømt eller soner sin straff etter ordinær rettergang. Ofte er det mer alminnelig at politiet varetektsfengsler personer uten å fremstille disse for retten i en periode, for så å slippe dem ut igjen etter et kortere opphold, til skrekk og advarsel for andre.

Jeg har derfor valgt å fokusere på hyppigheten av arrestasjoner mer enn lengden på fengselsoppholdene. Et alminnelig tilfelle er at politiet arresterer deltakerne i en demonstrasjon, setter dem i fengsel i noen dager og så slipper dem ut igjen. Mange av de aktivitetene som er utøvd kan etter tyrkisk straffelov kvalifisere for flere år i fengsel, men av effektivitetshensyn utelater man å fremstille mange for rettsapparatet.

Seks av ti oppgir at de har hatt kortere eller lengre fengselsopphold. I de fleste tilfellene dreier det seg om svært korte opphold, men enkelte har også hatt svært lange. I en sak ble en person dømt til tre års fengsel for «antinasjonal» virksomhet. Vedkommende hadde distribuert kurdisk propaganda. I en annen sak ble en person dømt til seks års fengsel etter den tyrkiske straffelovs '' 240 og 247 («antinasjonal virksomhet») for å ha delt ut propaganda for et forbudt kurdisk parti - PKK.

Om lag halvparten av dem som har blitt arrestert oppgir at de har opplevd tortur under sine fengselsopphold. Særlig stokkeslag på rygg mens fange er bundet er vanlig. Elektriske støt og sparking mens fange ligger nede forekommer. Noen, men ikke alle, av tilfellene kan bekreftes ved legeerklæring fra norsk lege. Stokkeslag under føttene og slag med geværkolbe er også vanlige påstander. Mer sjelden er påstanden om voldtekt.

I en sak ble hustruen voldtatt to ganger mens mannen så på, av to forskjellige menn. I en annen sak ble mannen påstått voldtatt mens hustruen ble tvunget til å se på. I ingen av disse sakene ble asyl innvilget.

Brorparten av aktiviteten gjaldt arbeid til støtte for et politisk parti. Her er parti tolket utvidende til også å omfatte etniske foreninger som f.eks. arbeider til fremme av kurdisk kultur. I 15 av tilfellene dreide det seg om aktivitet som ikke var til støtte for noen bestemt forening eller parti. Man har kanskje deltatt i et møte eller vært med i feiringen av en kurdisk høytid uten at man av den grunn har villet støtte noe parti aktivt.

I om lag halvparten av tilfellene dreide det seg om forfølgelse overfor flere personer enn asylsøkeren. Ofte vil en familie bli «brennemerket» dersom et av familiemedlemmene kommer i politiets søkelys. Husundersøkelser og arrestasjoner er hyppig forekommende. Det er en faktor som taler for at vedkommende søker er flyktning dersom personens familie er utsatt for overgrep. Sannsynligheten er da større for at vedkommende vil bli forfulgt ved retur.

Ut fra disse resultatene kan man spørre om hvorfor ikke flere får innvilget sin asylsøknad enn denne ene? Til det er å si at de fleste faller igjennom etter en troverdighetsvurdering. De kan ikke dokumentere sine erfaringer i hjemlandet og således kan de ikke sannsynliggjøre hva som har skjedd. Atter andre får innvilget opphold på humanitært grunnlag. Det skjedde i om lag en tredjedel av tilfellene. Det synes som at forvaltningen foretrekker det fremfor å innvilge asylstatus, noe som er beklagelig fordi asylretten i samme stund blir uthulet. Kanskje kan Vcalan-saken bidra til å endre dette.