KAMPKLARE: Tyrkiske soldater på vei inn i Nord-Syria for å bekjempe den kurdiske YPG-militsen. Foto: EPA/NTB Scanpix
KAMPKLARE: Tyrkiske soldater på vei inn i Nord-Syria for å bekjempe den kurdiske YPG-militsen. Foto: EPA/NTB ScanpixVis mer

Kurderne i Syria var med på å knuse IS, nå blir de knust sjøl

Tyrkias militæraksjon mot den kurdiske YPG-militsen i Nord-Syria åpner en ny front i den sju år gamle borgerkrigen i landet og setter tusenvis av syriske fastboende og flyktninger i fare.

Kommentar

Da tyrkiske bombefly gikk på vingene tidlig i går, skjønte alle at president Recep Tayyip Erdogan hadde gjort alvor av sine trusler: Tyrkia tillater ikke at den stadig sterkere YPG-militsen skal etablere seg fast i grenseområdene mot tyrkisk territorium. Men Erdogan spiller høyt.

Det som nå skjer, gjør situasjonen i det borgerkrigsherjede Syria enda mer komplisert og farefull enn tidligere. At tyrkerne kaller sitt nye militære eventyr for «Operasjon Olivengren», virker på de fleste ikke bare provoserende, men også latterlig.

Afrin-distriktet som nå er under tyrkisk angrep, er kurdisk-dominert og har siden 2012 vært en del av den kurdiske sjølstyrte regionen Rojava (også kalt Vest-Kurdistan), opprettet som et resultat av den syriske borgerkrigen. Her dominerer det kurdiske partiet Det demokratiske unionspartiet PYD og dets militærstyrke, YPG. YPG er den største og viktigste militsen i De syriske demokratiske styrkene, SDF, et misvisende navn på en paraplyorganisasjon som både får våpenstøtte og trening av USA og dets allierte. Det er også arabere og kristne assyrere med i SDF.

YPG har ikke bare syrisk-kurdiske soldater i sine rekker, men også tyrkiske kurdere fra separatistorganisasjonen PKK. Samarbeidet med PKK, som tyrkerne hevder er en terrororganisasjon, har fått tyrkerne til å omtale også YPG-soldatene som terrorister. Det er derfor en «krig mot terror» som nå er innledet i det nordlige Syria, må vite.

Artikkelen fortsetter under annonsen

President Erdogan har lenge snakket om at han vil ta et endelig oppgjør med YPG. At det skjer nå, har sin bakgrunn i at USA i forrige uke gjorde det klart at den vestlige alliansen mot president Bashar Assad ville trene opp en grensestyrke i Nord-Syria som skulle domineres av FSA og dermed YPG. Dette var, for å si det mildt, som å kaste en rød klut i ansiktet på tyrkiske myndigheter. Det hjalp lite at amerikanerne seinere hevdet at det hele berodde på en misforståelse; Erdogan var i krigsmodus.

Det som pågår nå, er nok et eksempel på politisk dobbeltmoral og stormakters særinteresser, på bekostning av uskyldige sivile. For i tillegg til de fastboende i Rojava er det kommet 800 000 syriske flyktninger fra andre deler av Syria til dette området.

Det er Assads allierte Russland som kontrollerer luftrommet der de tyrkiske angrepene nå foregår. En høytstående tyrkisk militærdelegasjon var før helga i Moskva for å få russisk aksept for å slå til mot YPG. Offisielt tar Russland avstand fra Erdogans nye militæroperasjon og vil bringe saken inn for FNs sikkerhetsråd. Men uoffisielt ser det ut til at russerne aksepterer det som skjer, i hvert fall foreløpig.

Tyrkias nye innmarsj i Nord-Syria minner mye om Israels invasjoner av Libanon i 1978 og 1982, den siste noe misvisende kalt «Fred for Galilea». Den gang brukte israelerne sin libanesiske marionettmilits SLA aktivt i kampen mot «palestinske terrorister», nå bruker tyrkerne Den frie syriske hær, FSA, til å tråkke opp løypa. FSA var i begynnelsen av den syriske borgerkrigen den viktigste militærorganisasjonen på opprørssida, men frafall – ikke minst til islamistgrupper – førte til en sterk svekkelse. Nå er FSA fullstendig i lomma på Tyrkia.

Trolig kommer Tyrkia til å etablere en «sikkerhetssone» i Nord-Syria» akkurat som israelerne gjorde i Sør-Libanon. Israelernes varte til år 2000.

De største taperne i denne konflikten blir kurderne – som vanlig. USA ser foreløpig ikke ut til å ville ta en storkonflikt med NATO-partner Tyrkia i denne saken. Så lenge tyrkiske soldater ikke går lenger inn i Syria enn Afrin-distriktet vil i alle fall ikke amerikanerne reagere.

«Kurderne har ingen andre venner enn fjellene», heter det i et gammelt kurdisk ordtak. Gang på gang gjennom historien er kurderne forrådt, også på grunn av intern splittelse. I 1991 lokket USA kurderne i Nord-Irak til å gjøre opprør mot Saddam Hussein uten å støtte dem når det kom til stykket. Nå har YPG gjort den store bakkejobben med å kaste ut IS av Syria – og dermed har ikke USA lenger så mye bruk for de kurdiske soldatene.

Neste angrepsmål for Tyrkia er byen Manbij, en by som har vært kontrollert av SDF og YPG siden IS ble kastet ut sommeren 2016. Manbij, som før krigen hadde 100 000 innbyggere, ligger rundt fire mil fra den tyrkiske grensa og er også et område der USA vil akseptere tyrkisk nærvær. Men faren er hele tida at tyrkiske soldater kan komme i kamp med amerikanere, noe som vil føre til en voldsom opptrapping av situasjonen.

Hva så med president Assad? Diktatoren i Damaskus hadde lenge en stilltiende avtale med YPG om å akseptere deres og Rojavas eksistens. Da USA allierte seg med den kurdiske militsen, fikk pipa en annen låt.

I følge Det demokratiske unionspartiet og YPG er sjølstyreområdet Rojava som et demokrati å regne. Spør man internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch er de overhodet ikke enige. Her begås det brudd på menneskerettighetene over en lav sko.

Nok en gang ser vi altså at en krig ikke dreier seg om «the good guys» mot «the bad guys». Men igjen er det sivilbefolkningen som må lide.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook