KURDISK MAKT: En soldat fra den kurdiske Peshmerga-styrken får takksigelser fra en sjia-muslim i byen Kirkuk, som kurderne inntok foran nesa på ultra-islamistene i Den Islamske Staten i Irak og Levanten i uka som gikk. Kurderne er i tvil om de skal delta i den arabiske borgerkrigen i Irak eller bare holde seg i sine områder i nord. Foto: AFP / Scanpix / RICK FINDLER
KURDISK MAKT: En soldat fra den kurdiske Peshmerga-styrken får takksigelser fra en sjia-muslim i byen Kirkuk, som kurderne inntok foran nesa på ultra-islamistene i Den Islamske Staten i Irak og Levanten i uka som gikk. Kurderne er i tvil om de skal delta i den arabiske borgerkrigen i Irak eller bare holde seg i sine områder i nord. Foto: AFP / Scanpix / RICK FINDLERVis mer

Kurderne ved milepælen

Kurderne er i ferd med å tegne et nytt kart over Midtøsten, men deres innbyrdes splid kan også knuse drømmen om et uavhengig Kurdistan, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Bakvendt nok er de folkerettslig sett statsløse kurderne de eneste som militært kan hamle opp med ultra-islamistene i Den Islamske Staten i Irak og Levanten (ISIL). Plutselig er kurderne det beste bolverket mot ytterliggående sunni-islamister for såvel det sjia-ledede regimet i Irak, som for Tyrkia, Iran og andre land i området - og for USA, som ser alt man har prøvd å bygge opp i Irak gå i knas.

Da de «hellige krigerne» inntok Iraks nest største by, Mosul, uten motstand fordi regjeringsstyrkene la på flukt, inntok de kurdiske Peshmerga-styrkene Kirkuk og utvidet dermed sitt sjølstyrte område i Nord-Irak med en tredel uten å løsne ett skudd. Ikke bare ligger det rike oljefelter der, Kirkuk regnes også som «kurdernes vogge». Byen, som diktatoren Saddam Hussein fylte med arabiske kolonister for å «utvanne» kurderne, har helt fra Saddams fall vært gjenstand for strid mellom kurderne og det sjia-ledede regimet i Baghdad, under statsminister Nouri al-Maliki.

Baghdad og Erbil, den kurdiske hovedstaden, strides også om fordeling av Iraks oljeinntekter. Maliki er rasende fordi kurderne nylig har begynt å pumpe olje gjennom en rørledning til havna Ceyhan i Tyrkia og omgår det statlige oljeselskapet. Maliki har holdt tilbake kurdernes andel av statsbudsjettet, deriblant penger til Peshmerga, som han nå sårt trenger militær hjelp fra. Kurderne sier de kunne ha reddet Mosul. Men den kurdiske presidenten Massoud Barzani ville ha en personlig henvendelse fra Maliki for å sette inn sine soldater.

Da hadde nok Barzani krevd en høy pris av Maliki. Og den høyeste prisen, nemlig Kirkuk, har kurderne allerede tatt. Nå krever de nok en offisiell godkjenning av dette fra Maliki om han vil ha hjelp. De irakiske kurderne står over et strategisk valg: Skal de trygge den nærmest uavhengige staten de allerede har bygd opp og redde Irak eller la Irak sprekke som stat og erklære full uavhengighet?

I dette er de splittet. Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) har makta i Erbil ved president Massoud Barzani og nevøen hans, Nechirvan Barzani, som statsminister. De vil forsvare det som er vunnet og ikke blande seg inn i en borgerkrig mellom sunnier og sjiaer før de er truet. Presidenten i Irak, kurderen Jalil Talabani, tilhører Kurdistans Patriotiske Union (PUK), som vil redde Irak fra islamistene. Dette er nærmest to klaner som tidligere har vært i krig med hverandre, men som har tatt til vettet i deres nyvunne demokrati.

Ingen har tjent så mye på Saddams fall som kurderne i Nord-Irak, i form av fred, demokrati og økonomisk utvikling. Nå sitter de også med stor politisk makt, og omgivelsene tjener til deres fordel. I Tyrkia, hvor det bor flest kurdere, vil statsminister Recep Tayyip Erdogan, ha fred med Kurdistans Arbeiderparti (PKK) og deres fengslede leder Abdullah Ôcalan og ha kurdernes støtte til å bli president. Tyrkia ser ikke lenger kurderne i Nord-Irak som en fare, men som en handelspartner og et bolverk mot galskap lenger sør. Kurderne i Nord-Irak kan fritt velge sin egen skjebne, sier helt oppsiktsvekkende Erdogans parti. Og kurderne ser seg nå bedre tjent med tyrkiske enn arabiske beskyttere.

Kurderne i Syria gjør bildet mer innfløkt. Der har kurderne i borgerkrigen skapt et frigjort område langs grensa til Tyrkia, hvor de forsøker å skape et demokrati i samarbeid med andre etniske og religiøse grupper, men hvor det kurdiske partiet Demokratisk Union (PYD) er temmelig enerådende. PYD regnes som et underbruk av tyrkiske PKK. De får ingen tiltrengt hjelp verken fra Tyrkia, som har stengt alle fem grenseoverganger, eller fra kurderne i Nord-Irak, som også har stengt grensa.

Uforståelig, sa representanter for de syriske kurderne under et seminar i Oslo i uka som gikk. Livet er nok bedre i de kurdiske områdene enn i andre deler av Syria nå. Men i en ny rapport fra Human Rights Watch meldes det om alvorlige brudd på menneskerettighetene utført av PYD i området.

Verdens likegyldige holdning, indre splid og egne autoritære skikker har påført kurderne, verdens største folkeferd uten egen stat, deres evige nederlag. I Iran må kurderne inntil videre bare være tilskuere. I Tyrkia er det langtfra snakk om noen kurdisk løsrivelse.

Men fra Erbil i Irak har nå kurderne større politisk makt enn noensinne og må avgjøre hva som er bruk og misbruk av nyvunnen makt ved denne milepælen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook