HISTORISK: Kurdernes Peshmerga-styrker har inntatt Kirkuk 24 juni, byen som de regner som deres «vogge» og historiske hovedstad. Gjett hvem som har vært lurest i Iraks forvirrende heksegryte? Svaret er, uten tvil, kurderne. Foto: REUTERS / Scanpics / Ako Rasheed
HISTORISK: Kurdernes Peshmerga-styrker har inntatt Kirkuk 24 juni, byen som de regner som deres «vogge» og historiske hovedstad. Gjett hvem som har vært lurest i Iraks forvirrende heksegryte? Svaret er, uten tvil, kurderne. Foto: REUTERS / Scanpics / Ako RasheedVis mer

Kurdernes rette øyeblikk

I politikken kan valget av tidspunkt være helt avgjørende for å lykkes. De kurdiske lederne i Nord-Irak har omsider lært seg tålmodets kunst, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

President Masoud Barzani og de andre kurdiske lederne i deres sjølstyrte landsdel i Nord-Irak tror nå de har grunnlaget for en økonomisk bærekraftig stat, som de snart kan erklære uavhengig. De har en femdel av Iraks landområde med 6,5 millioner innbyggere, etter å ha inntatt byen Kirkuk, «kurdernes vogge», som de ønsker som hovedstad. De tok den foran nesa på de framrykkende «hellige krigerne» fra Den Islamske Staten i Irak og Levanten (ISIL) og den flyktende irakiske regjeringhæren. Og med de rike oljefeltene rundt Kirkuk har de en firedel av Iraks påviste oljeforekomster. Over natta doblet de sin oljeproduksjon. Og de har sin egen rørledning til havnebyen Ceyhan i Tyrkia. Med Peshmerga har kurderne den sterkeste militære styrken i landet.

Muligens har de utilsiktede følgene av felttoget til de «hellige krigerne» i Irak vært viktigere enn det såkalte «kalifatet» som de nå har utropt på om lag ti prosent av Iraks landområde. Ultra-islamistene har først og fremst skapt akutt politisk krise i en stat som er nær et sammenbrudd.

Før første gang må alle land som vil prøve å rydde opp i Irak, dra til kurderne for å be om hjelp. Og det samme må de som forsøker å styre i Bagdad. Nylig klarte Irak å velge ny president etter kurderen Jalal Talabani, som var svekket av hjerneslag. Det ble kurderen Fuad Masum. Presidenten har mest symbolsk makt, og en kurdisk president er en slags sedvane. Men det gir et bilde når et kurdisk statsoverhode er det eneste politisk sammenbindende limet i et land truet av blodbad mellom sunni- og sjia-muslimer.

Fra sammenbruddet av Det Osmanske Riket, et århundre tilbake, har kurderne alltid drømt om en egen stat i et område som i dag er delt mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. De fikk løfte om det fra stormaktene, som så sveik dem. Etter krigen i Irak i 1991har de hatt et sjølstyrt område i Nord-Irak, som ble stadfestet i den irakiske grunnloven av 2005.

Klanene Barzani og Talabani, med henholdsvis Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Patriotisk Union i Kurdistan (PUK), sluttet å krige seg imellom på 1990-tallet og samarbeidet i stedet om å bygge opp en demokratisk kurdisk landsdel. På drøyt tjue år har de utviklet en nesten uavhengig stat med en god økonomi og et godt styre. I stedet for å ville «ha alt samtidig» har de kurdiske lederne lært seg å sette en politisk dagsorden med det viktigste først og småtingene helt til slutt.

Nå har president Barzani bedt det kurdiske parlamentet sette ned en valgkomite for å forberede folkeavstemning om uavhengighet. Men i folkeavstemning i 2005 stemte 98,8 prosent for uavhengighet. Hvorfor utsette dette og ikke utnytte Iraks sammenbrudd?

For det første vet Barzani og de andre lederne at et uavhengig Kurdistan er uunngåelig. For det andre vet de at å bryte ut nå ville føre til nærmest uhåndterlig krise i hele Midtøsten, ikke bare i Irak. En ny stat ville være omringet av et politisk-militært uvær. Staten vil trenge diplomatisk anerkjennelse fra Iran, med et kurdisk mildretall, Tyrkia, som har det største kurdiske mindretallet, Syria og det nye Irak. USA og verdenssamfunnet ville følge med. Kurderne vil vente til det rette øyeblikket. Og trusselen om å bryte ut er et ypperlig forhandlingskort så lenge «alle» trenger kurdernes hjelp.

Tyrkia er en nøkkelspiller som har snudd fra fiende til venn for Barzani, takket gjensidig glede ved utroskap. I årtier har Tyrkia ført krig mot dets eget kurdiske mindretall i sørøst og geriljaen til Kurdistans Arbeiderparti (PKK), som brukte Nord-Irak som tilfluktssted. Men Barzani har satt tøyler på PKK, og Tyrkia har gjort Nord-Irak til et økonomisk og politisk bruhode. Utenkelig tidligere, men nå forhandler statsminister Recep Tayyip Erdogan med den fengslede PKK-lederen, Abdullah Öcalan, om fred og kurdisk sjølstyre. Han vil ha kurdisk hjelp til å bli valgt til Tyrkias president i august.

Inntil videre holder Barzani de syriske kurderne, som har skapt et frigjort område som de kaller Rojava, på litt avstand fordi Tyrkia anser lederne der for å være et underbruk av PKK. Det kan løse seg om Erdogan og Öcalan skaper fred.

Utilsiktede følger av en mislykket krig i Irak fra USA og Storbritannia åpnet for «hellige krigere» og en uavhengig stat for kurderne, som har lært seg diplomatiets kunst.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook