Kursendring i utenrikspolitikken?

HUMANITÆR INTERVENSJON: I en kronikk i Dagbladet 15.2 tok jeg opp problemstillingen om forholdet mellom lovlig og legitim bruk av militær makt. Mitt poeng var at bruk av militær makt i unntakstilfeller kan være legitimt og nødvendig, selv om maktbruken ikke har en klar folkerettslig hjemmel. Og jeg kritiserte den sittende regjeringen for manglende vilje til å ta denne problemstillingen opp til prinsipiell diskusjon. Statssekretær Espen Barth Eide fastholder imidlertid at det er «ingen vei utenom FN-sporet» (20.2).

Barth Eide er uenig i at folkeretten er mangelfull. Hvis Regjeringen mener det, burde det være unødvendig å nyansere kravet fra Soria Moria-erklæringen om «klart FN-mandat» for deltagelse i militære operasjoner, ved å introdusere den langt mer fleksible formuleringen «et tilstrekkelig klart folkerettslig grunnlag».

Det er betryggende å lese at Regjeringen vil «bruke hodet» dersom problemstillingen skulle bli satt på spissen. Jeg tviler heller ikke på at Regjeringen vil vise en pragmatisk holdning til en eventuell ny Kosovo-situasjon. Men i lys av Barth Eides nyansering av formuleringene i Soria Moria-erklæringen, fremstår det unektelig noe uklart hva den påberopte «kursendringen» egentlig består i. Bondevik II-regjeringens klare utgangspunkt var at bruk av militær makt skulle forankres folkerettslig, men at slik maktbruk i en unntakssituasjon kunne anses legitim selv uten en klar folkerettslig hjemmel.

I følge Barth Eide legger den sittende regjeringen «avgjørende vekt på å støtte en internasjonal rettsorden bygget på lov og rett, der maktbruk er regulert i samsvar med prinsippene i FN-pakten». Dette kan knapt karakteriseres som et uttrykk for en ny og radikal norsk utenrikspolitikk.

Jeg er for øvrig uenig i at det kun er av akademisk interesse å diskutere hvordan Norge vil forholde seg til eventuelle situasjoner der bruk av militær makt kan være aktuelt, men der det ikke foreligger en uttrykkelig autorisasjon fra Sikkerhetsrådet eller en klar selvforsvarssituasjon. Det hadde vært ønskelig om norske myndigheter viste en mer offensiv holdning i forhold til slike grunnleggende sikkerhetspolitiske spørsmål, og bidro til utvikling og klargjøring av folkerettens normer for maktbruk gjennom klare prinsipielle uttalelser. Det ville i så fall være en kursendring i norsk utenrikspolitikk. På bakgrunn av Barth Eides artikkel må det imidlertid konstateres at Regjeringen neppe har ambisjoner i den retning.