LITT VOLD: Vittig, mørkt og litt voldelig fra duoen Loe/Hiorthøy. Foto: ERLING HÆGELAND / Dagbladet
LITT VOLD: Vittig, mørkt og litt voldelig fra duoen Loe/Hiorthøy. Foto: ERLING HÆGELAND / DagbladetVis mer

Kurt holder koken mot grusomme nordlendinger

Den sjette Kurt-boka er en gøyal reise full av rufsete sjarm.

ANMELDELSE: Det er som et pr-stunt: Rett før lanseringen av «Kurt kurér» ropes det om skandale.

Aftenpostens kritiker har anmeldt boka på bakgrunn av et råmanus, uten illustrasjoner. Uklokt. Manuset har han fått i egenskap av å være jurymedlem i Bragekomiteen. Utilbørlig rolleblanding. Ville forfatteren raslet med sablene på vegne av illustratøren om anmeldelsen ikke hadde vært så lunken? Usikkert.

Velkjent strek
Først til illustrasjonene. Kim Hiorthøys røffe strek er en kjær del av Kurt-universet. Tegneren har gestaltet Kurt for leseren, i like høy grad som Loe. Hiorthøys tolkning av den umodne truckføreren, hans politisk-korrekte kone og to-treåringen Bud, som både har kystskippersertifikat og en del tyskkunnskaper, sitter som støpt.

Likevel er ikke dette en bok der tekst og tegning veier likt på vektskåla. «Kurt kurér» er en illustrert bok, ikke en bildebok. Tegningene - som har det samme karakteristiske uttrykket gjennom serien - kunne ikke ha reddet boka dersom teksten var svak. Dette til forsvar for Aftenposten-anmelderens ene vurdering. Men er boka svak?

Muhaha
Utfordringene står i kø for Kurt, i denne lengste av Kurt-fortellingene hittil. Ekteskapet stilles som vanlig på prøve. Arbeidet på kaia er ikke like gøy som før. Og nordlendingene bråker. De er lei av at skattepengene går til kjønnsforskning og opera. De vil løsrive seg. Kurt sendes på oppdrag nordover med et viktig budskap, et brev.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kurts odyssé med truck blir dramatisk. Utallige farer må overvinnes: Glupske flodreinsdyr, hevngjerrige bønder, og ikke minst de blodtørste og høylytte vitsemakerne av noen opprørere, ledet av Hektor Hellføkk hvis onde latter runger: «Muhaha! Muhahahaha!»

Skriver seg vekk fra minsten?
Boka er ikke uten svakheter. Innledningen er rotet. Vanskelige ord kommer tett. Når det snakkes om «Konvensjonelle taktiske ballistiske missiler» humrer leseren. Dette er typiske, Loe-ske innslag som er morsomme fordi de lyder rart og er totalt absurde i en barnebok.

Problemet oppstår når det blir for tett mellom fremmedartede begreper. Balansen mellom det forståelige og uforståelige er avgjørende for å få med seg barnet, enten det leser selv eller blir lest for. For mange brudd gir ingen god leseopplevelse. En innstramning i tekst og fotnoter, i antall voldsepisoder og begreper, hadde tjent boka.

Kurt holder koken mot grusomme nordlendinger

For å bruke Loes egne ord (riktignok brukt om noe helt annet): Det er en viss mangel på disiplin og impulskontroll her.

Kulthelt
Det er likevel masse å glede seg over. En ting er tøysingen. Men det er langt flere grunner til at Kurt-bøkene fenger. De overrasker, bryter konvensjoner, og tekstnivåene er mange. De introduserer en rekke samfunnsfaktorer for barna — som penger, makt, status, arbeid, fremmedfrykt, religion og krig.

Og ikke minst: I sentrum surrer en betakende helt. Kurt er barnslig, og viser gjerne «lave følelser», som sjalusi, smålighet og misunnelse. Som far er han middels, her verre enn noen gang. Føler han seg underlegen, noe han gjør ganske ofte, blir det furting og anklager.

Men truckføreren er også en snill arbeidskar som ofte ender som redningsmann, enten det er kongen, barnehagebarn eller nasjonen (som her) han berger.

Kurt er en sammensatt helt som i Loe og Hiorthøys univers av vidd og rufsete sjarm fremdeles holder koken.