Som far blir jeg fortvilet over politikere som gang på gang foreslår kutt i barnehagesektoren. Som psykolog blir jeg forferdet over sparetiltak som går ut over de minste. Det vitner om total mangel på kunnskap om barns utvikling. Nå har blant annet byrådet i Oslo foreslått budsjettkutt i barnehagene, noe som betyr flere barn på avdelingene, færre ansatte og mindre voksentid på det enkelte barn. I et psykologisk perspektiv er dette katastrofalt.

Budsjettkutt som går ut over barnehagene dukker opp med jevne mellomrom over hele landet, og når mennesker i politiske maktposisjoner åpenbart mangler innsikt i konsekvensene av denne typen tiltak, får jeg lyst til å være belærende. Det er mange tungtveiende argumenter som taler for at barnehager bør bemannes opp, og jeg vil nevne noen av de viktigste når det gjelder psykisk helse.

Hjernen er som en muskel som stimuleres og vokser på erfaring. Våre tidligste erfaringer spiller en helt avgjørende rolle for resten av vårt liv. Det er i løpet av de første leveårene at selve «grunnmuren» i vårt psykiske liv blir etablert.

Det er åpenbart at mye trygghet og omsorg borger for en solid grunnmur som siden vil gjøre barnet godt rustet til å møte livets utfordringer. Motsatt vil mye stress og uro aktivere en slags alarmberedskap og stimulere den delen av hjernen som «koder» for frykt og panikk, og dermed vil fryktsentrene gradvis komme til å oppta stor plass i barnets mentale økonomi. Med andre ord utvikler barnet en sterk mental muskel for uro, og hvis dette foregår i de sensitive barneåra, innleires en overvekt av stressresponser i den psykiske grunnmuren, noe som kan skape en sårbarhet for stressrelaterte lidelser i voksen alder.