Kutt subsidiene!

LANDBRUK: Den nye regjeringen må erkjenne at tollreduksjoner på jordbruksvarer ikke er verdt noe for utvikling så lenge EU, USA og Norges G10-gruppe får opprettholde dagens subsidieformer.

EN DELIKAT problemstilling venter den nye regjeringa i WTO-forhandlingene. Samtidig som den må legge seg i selen for å få et levelig resultat for det sårbare norske jordbruket, må den tørre å ta hensyn til utviklingslands interesser i utformingen av norsk forhandlingstaktikk. Norge og likesinnede må forhandle på tvers av interessene til det subsidierte eksportjordbruket i EU og USA for å forhindre en rasering av landbruket i fattige land. Bakgrunnen for Kirkens Nødhjelps engasjement i handelsspørsmål er samarbeidet vi har med mer enn 500 partnerorganisasjoner i over 60 land. Vår erfaring er helt entydig: 70 prosent av verdens fattige er bønder eller landarbeidere - det eneste de i dag har å selge er jordbruksprodukter. Men bøndene møter dypt urettferdige handelsvilkår: Mens deres regjeringer tvinges til å åpne sine markeder, fortsetter EU og USA en eksporthandelskrig, basert på resirkulering av skattepenger i form av direkte og indirekte eksportsubsidier. Slik dumpes sukker, tørrmelk, planteolje, soya, ris, mais, bomull, kylling og korn til en kunstig lav pris på verdensmarkedene, og driver fattige bønder ut av så vel hjemlige som kjøpesterke markeder utenlands. USA subsidierer sine 20 000 bomullsbønder med 4,7 mrd dollar i året - mer enn USAs samlede bistand til hele Afrika sør for Sahara. Det store produksjonsoverskuddet dette skaper, dumpes og truer livsgrunnlaget til 10 millioner mennesker i Vest-Afrika. I Benin førte fallet i verdensmarkedsprisen for bomull i 2001-2002 til at andelen fattige i landet steg fra 37 prosent til 59 prosent.

NORGE GIR I DAG tollfri adgang på import av varer fra de fattigste landene i verden - de såkalte «minst utviklede landene» (MUL). Likevel kommer mindre enn 0,5 prosent av vår samlete import fra disse 49 landene. Hvorfor? For det første blir deres naturlige fortrinn visket ut av en destruktiv resirkulering av velferd i rike land: Ingen kan la seg overraske over at Mosambiks nulltoll på sukker ikke fører til økt norsk import så lenge Rema 1000 kan importere dansk subsidiert sukker til en fjerdedel av produksjonsprisen. Og de politisk-økonomiske konsekvensene stopper ikke her: De få som tør investere i landbrukssektoren i fattige land, gjør det bare dersom de har utsikter til å få «kompensert» dårlige handelsbetingelser med fritt leide til sosial og miljømessig utbytting. For det andre har ikke MUL fått den støtten de har rett på til å sikre sine fysio-sanitære produktstandarder.

DEN NYE regjeringen må starte med å erkjenne at tollreduksjoner på jordbruksvarer ikke er verdt noe for utvikling så lenge EU, USA og Norges G10-gruppe får opprettholde dagens subsidieformer. Ferske beregninger fra Oxfam viser at avtaleutkastet for internstøtten innebærer at USA kan beholde 73,1 mrd dollar i året, mot dagens 74,7 mrd dollar, mens EU ikke trenger redusere støtten til intern produksjon overhodet! Subsidiepolitikken har presset G20-landene såpass langt tilbake på banen at de nå har slått en tversoverpasning til USA. Etter å ha samarbeidet med EU og Norges forbundsfeller i G10 om å fasttømre subsidienivået, kan USA nå samarbeide med G20 og om å rive tollmurer. Ingenting kunne passe det amerikanske eksportjordbruket bedre: Siden amerikanerne er langt mer produktive enn EU - og har sikret seg subsidiefortrinn vis a vis G20 - betyr tollreduksjoner at USAs eksport vil penetrere enda lengre inn i så vel rike som fattige markeder.

Skal Norge være med å fremme de fattige bønders deltagelse i den internasjonale handelen, må regjeringen jobbe for endringer og kutt i subsidier, ikke i toller. Problemet med norsk politikk er ikke den hjemlige landbruksstøtten, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO. Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av internstøtten, får USA og EU også beholde den romslige blå boksen. Dermed fortsetter eksportsubsidieringen. Utenriksminister Jonas Gahr Støre bør nå gå i spissen for at G10 bryter det uuttalte forhandlingssamarbeidet med EU og USA, og ta til orde for at subsidier som går til produksjon for eksport må ta betydelig større reduksjoner enn subsidier som går til produksjon for hjemmemarkedet: Alle subsidier utbetalt til produkter som eksporteres, må fortsatt regnes blant dem som skal ta betydelige kutt (dvs som AMS/Gul boks-subsidier, ikke blå boks-subsidier som kan beholdes). Dette ville ikke gjøre det norske markedet åpnere eller rausere, med det vil i det minste gjøre det mulig å forhandle for norske defensive interesser i WTO uten samtidig å underminere u-landenes kamp mot EUs og USAs eksportjordbruk. Dersom en slik løsning ikke lar seg gjennomføre, må Norge ta konsekvensene av dette, og i WTO arbeide for at også «blå boks»-subsidier reduseres så mye som mulig. Overføringen til landbruket må organiseres slik at det forhindrer overproduksjon og dumping. Kirkens Nødhjelp er ikke opptatt av å fjerne eller redusere subsidier til norsk landbruk. Vi erkjenner fullt ut at norske bønder trenger statlige overføringer og markedsprivilegier for å overleve. Vårt ståsted innebærer en fortsatt omlegging i retning av såkalt grønn støtte, som begrunnes ut fra blant annet landbrukets betydning som viktig økonomisk sektor i distriktene. Det vil her være av avgjørende betydning at Norge i WTO arbeider for kriterier som forhindrer den misbruk av grønn støtte til eksport som USA idag bedriver.

FREM MOT Minisitermøtet i Hong Kong må regjeringen videre konsentrere seg om å skaffe seg selv tilstrekkelig unntak fra tollreduksjonene, for slik å kunne skjerme sårbare jordbrukere mot det subsidierte eksportjordbruket. Dette er helt legitimt hvis man samtidig berger og utvider preferanser og øker tollfrie kvoter. Parallelt er det også helt nødvendig med en aktiv innsats for å bidra til beskyttelse av sårbare markeder i fattige land. I de pågående forhandlingene i Geneve har de 44 landene i G33 stilt krav om beskyttelse av såkalte «spesielle produkter», som er særlig viktige for matsikkerhet og småbønders levevilkår. Dette er denne gruppens viktigste krav. Det store flertall av mennesker i disse landene lever av jorda, og trenger først og fremst adgang til egne markeder for å berge seg og sine familier, og skaffe inntekter til brensel, medisiner og skolepenger. G33s forslag vil gi regjeringene rom til å skjerme fattigfolk mot subsidiert dumping fra USA og EU. Norge må aktivt motsette seg den amerikanske forhandlingslinjen, som forstår Doha-erklæringens målsetting om «ambisiøs liberalisering» dithen at selv de fattigste land må akseptere dyptgripende liberalisering. Norge må heller ikke bidra til en forhandlingssituasjon der de fattigste må «betale» for denne skjermingen med innrømmelser på andre områder (NAMA, GATS), slik EU og noen andre land krever. Så snart den nye regjeringen har fått summet seg etter Hong Kong, bør den begynne arbeidet for å berede grunnen for en «sosiale klausul» i WTO slik at vi får stanset den sosiale dumpingen drevet av multinasjonale selskaper generelt og agrobusiness spesielt.