Kvalitet bør stimuleres

TELLEKANTER: I en kronikk i Dagbladet 25. november angriper postdoktorene Beate Elvebakk og Vidar Enebakk den nye modellen for premiering av forskningspublikasjoner, som fordeler noe under to prosent av universitetenes og høyskolenes samlede midler. At Elvebakk og Enebakk benytter seg av sin akademiske rett til å kritisere en modell uten å overhodet presentere eller reflektere over alternativer, er greit. At kritikken bygger på et knippe temmelig tvilsomme premisser er imidlertid ikke så greit. Plasshensyn tvinger meg til bare å ta opp et par av påstandene, men det er tilstrekkelig til å påvise at konklusjonene de trekker neppe holder.Tildeling basert på publisering i tidskrifter med fagfellevurdering bygger på forskersamfunnets egne kriterier og prosedyrer for god kvalitet. Som forskere ofte nok påpeker; det er vanskelig å se for seg noen bedre form for kvalitetssikring, selv om også fagfellevurdering har sine problematiske sider; det virker i noen grad konserverende og har ofte problemer med de aller mest originale bidragene. Dette kunne ha vært et relevant argument mot å koble finansiering med fagfellevurdering, men når denne komponenten bærer under to prosent av sektorenes samlede bevilgninger får en tro det finnes rom innenfor de øvrige 98 prosentene til å fange opp de helt nyskapende bidrag.

FOR Å FANGE opp ulikhet i kvalitet og motvirke forflatning er tidsskriftene i modellen inndelt i to kvalitetsnivåer. Elvebakk og Enebakks neste påstand er at inndelingen er upålitelig fordi forskersamfunnet av egeninteresse systematisk vil gi «feil inndeling». At fagmiljøene skulle se seg tjent med å feilaktig fremheve tidsskrifter av middels kvalitet fordi det er i disse norske forskere publiserer, er i virkeligheten en ganske drøy påstand om korrupsjonslignende tilstander. Jeg har liten tro på at det hold i den. Videre kan det relativt enkelt etterprøves ved å be utenlandske miljøer om en tilsvarende vurdering, en såkalt «second opinion».Den siste påstanden fra Elvebakk og Enebakk jeg skal ta opp er at plagiering og annen fusk er et så utbredt problem i forskningstidskrifter at de dermed er ubrukelige som basis for et finansieringssystem. Jeg tror heller ikke denne påstanden tåler nærmere etterprøving, men skulle det være tilfelle så har det internasjonale forskersamfunnet langt større utfordringer enn at norske myndigheter må revidere sin finansieringsmodell.