Kvalitet koster

«Skal reformen bli god på innhold og ikke bare på struktur, må det bevilges penger for å sikre at omleggingen skjer uten at den faglige kvaliteten svekkes.»

Helt siden Mjøs-utvalgets dager har høyere utdanning vært et tema i norsk politisk debatt. Men utdanningsdebatten har ikke hatt særlig høy temperatur. Det skyldes flere forhold, bl.a. at det har vært relativt stor enighet om hovedtrekkene i den utdanningsreformen som har blitt meislet ut, men den viktigste grunnen er nok at politikerne og departementet i realiteten ikke har ønsket å diskutere reformens kostnader. Mange har derfor fått inntrykk av at myndighetene mener at kvaliteten på høyere utdanning etter reformen er sikret ved at midler vil bli frigjort og tilført sektoren i rikelig monn når dagens eksamensordning blir erstattet med nye evalueringsformer. Det er ikke tilfelle.

Manglende vilje til å drøfte de økonomiske konsekvensene av reformen var nedfelt allerede i «Gjør din plikt - krev din rett», der det heter at «Departementet vil komme tilbake til dette [ressursbehovet] i forbindelse med de årlige framlegg til statsbudsjett». Det har departementet til nå knapt gjort til tross for at det i disse dager er mindre enn ett år igjen til reformprosessen skal være gjennomført i hele universitets- og høyskolesektoren.

Dette kan ikke fortsette lenger. Så langt har reformarbeidet på grunnplanet i hovedsak hatt fokus på nødvendige strukturelle endringer som har få økonomiske konsekvenser, et arbeid jeg vil påstå i stor grad har vært preget av entusiasme og reformiver, iallfall ved Universitetet i Bergen. Resultater har bl.a. vist seg i form av nye studieplaner og planer for utvikling av gode læringsmiljø. Men nå skal de nye strukturene fylles med undervisningsformer preget av løpende dialog, muntlige presentasjoner, pedagogisk bruk av IKT, kontinuerlig evaluering av både studenter, kurs og lærere, og undervisning på engelsk. Flere av disse arbeidsformene, særlig i kombinasjon, er nye for mange i U&H-sektoren og slett ikke så trivielle at alle får et fast og godt grep på den nye undervisningshverdagen uten opplæring og uten tid til å etablere nye samarbeidsrelasjoner over faggrenser og med næringslivet. (Hadde dette vært rett fram, ville det ikke ha vært snakk om en reform.) Skal reformen bli god på innhold og ikke bare på struktur, må det derfor bevilges penger for å sikre at omleggingen skjer uten at den faglige kvaliteten svekkes. Her har politikerne noe å lære av næringslivet, som i situasjoner tilsvarende den U&H-sektoren nå befinner seg i, sikrer det som skal etableres med bevilgninger samtidig som det gamle avvikles.

Stortingsmelding 27 har som ambisjon at norsk høyere utdanning skal nå opp i verdenstoppen. Dette er gjentatt i departementets rapport om internasjonalisering av norsk høyere utdanning, som nå er ute på høring. I rapporten heter det at «Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon med utdannings- og forskningsmiljø som utmerker seg i verdensklasse». I motsetning til stortingsmeldingen og andre dokumenter vedrørende Kvalitetsreformen inneholder denne rapporten helt konkrete forslag til tiltak som skal bidra til å internasjonalisere norsk høyere utdanning, ett av Kvalitetsreformens klart uttalte mål. Flere av disse forslagene vekker uro fordi det synes som om departementet ikke vet hvordan situasjonen er til daglig på universitetssektoren. Tre eksempler fra rapporten illustrerer dette.

For å stimulere til internasjonalisering blant de faglig tilsatte blir det foreslått å gi «et tilskudd til lærestedene på 10000 kr pr. hode pr. år når faglig ansatte tar gjesteopphold ved en utenlandsk institusjon». Hva skal det være godt for når det i mange år har vært så lite midler til slike forskningsopphold at altfor få søker, og av de få som søker, får mange avslag på grunn av pengemangel?

Videre blir det tatt til orde for å internasjonalisere norske læresteder ved å utnytte de kontakter norske forskere og studenter har og vil få med utenlandske forsknings- og utdanningsmiljø. Men å dra nytte av slike kontakter koster. Andre steder i verden, også i geografiske avkroker som Australia, resulterer slike kontakter bl.a. i aktive gjesteforelesningsprogrammer med topp forskere fra hele verden som forelesere år ut og år inn. Slikt forekommer praktisk talt ikke i vårt land, for det er nesten ikke penger å oppdrive til slik virksomhet.

Det blir også slått til lyd for å internasjonalisere norsk utdanning og forskning ved å knytte lærestedene opp mot de beste fagmiljøer i utlandet. Skal slikt samarbeid fungere godt, må finansieringen av tiltak og drift her hjemme stå i et rimelig forhold til det våre samarbeidspartnere har. Slik er det på ingen måte i dag; innen naturvitenskapelige fag er det ikke uvanlig at gode, norske miljø har 5- 10 ganger mindre til normal drift enn tilsvarende utenlandske fagmiljø. Da blir det umulig å nå verdenstoppen, som er målet politikerne har satt for oss.

Med et så dårlig utgangspunkt på et av Kvalitetsreformens satsingsområder er det urovekkende å lese departementets høringsforslag til finansiering av satsingen på institusjonenes internasjonale virksomhet: «Det tilføres en sum på 5000 kr pr. mobil student, inn eller ut, som et insentiv til økt mobilitet og internasjonalisering.» Videre blir det klart understreket at internasjonaliseringstiltak ikke vil bli fullfinansiert, men skal inngå i normal virksomhet og finansieres med ordinære midler. Hvordan det på denne måten skal bli et internasjonalt løft utover det å drive med tradisjonell studentutveksling, er en gåte for mange.

Gåten blir ikke mindre av rapportens forslag til hvordan lærestedene skal gå fram for å utvide de engelskspråklige undervisningstilbudene, som må bli bedre for at vi skal tiltrekke oss flere utenlandske utvekslingsstudenter. Blant tiltakene som nevnes, er frikjøp av lærere for å planlegge undervisningstilbud på engelsk, kursing av faglig tilsatte i engelsk, og redusert undervisningstid og høyere lønn for lærere som underviser på engelsk. Disse tiltakene er kostnadskrevende, og de vil måtte finansieres ekstraordinært i flere år før nye studietilbud kan tiltrekke seg studenter og gi inntekter til lærestedene. Men hvordan tiltakene skal finansieres er ikke nevnt med et eneste ord. Konklusjonen må vel derfor bli at også denne virksomheten skal gjennomføres ved hjelp av «5000 kr pr. mobil student, inn eller ut», men det virker på ingen måte troverdig hvis målet er å utvikle Norge til en ledende kunnskapsnasjon.

Det kan hende at rapporten om satsingen på internasjonalisering innenfor Kvalitetsreformen ikke er representativ for myndighetenes tankegang når det gjelder finansieringen av hele reformen. Er det en riktig antagelse, er det fremdeles lov å håpe på at våre politikere innser at personlig oppfølging av studentene, med konstruktiv kritikk som både kan være vanskelig å formidle og ta imot, er mer ressurskrevende enn å sitte for seg selv og rette eksamensbesvarelser til studenter som ikke er til stede. Spesielt ressurskrevende vil det bli å følge opp de studentene som har problemer med å lykkes. I dagens utdanningssystem vil de fleste av disse aldri møte sensorene som er sterkt delaktige i å bestemme at de har strøket eller oppnådd et dårlig resultat. Etter at reformen er innført, er det derimot den enkelte lærer som, ansikt til ansikt, må takle tilsvarende situasjoner hele studieåret overfor studenter de har lært å kjenne. Det blir ikke lett å gjennomføre i et land der vi fremdeles har dårlige tradisjoner både når det gjelder å gi ros og ris.

På denne bakgrunn er det viktig at politikerne tar fagmiljøenes dokumenterte behov for bevilgninger på alvor når fokus flyttes fra utdanningens struktur til utdanningens innhold under siste fase av arbeidet med innføring av Kvalitetsreformen.