Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kvalitet som kritikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERGEN (Dagbladet): Én ting er at det ikke er mye bergensk over festspillsjef Bergljst Jsnsdsttir, som aldri hever røsten for å overdøve kunstnerne hun har invitert til å uttrykke seg, og som heller ikke på andre måter stiller seg i forgrunnen for å skygge for arrangementene. Det er noe gjennomført unorsk ved henne også, i hvor selvsagt hun lar kunstnerisk kvalitet styre alle de andre prioriteringene, på et festspill hun så desidert har et fast grep om.

I et land stint av folkelighet og manglende selvbevissthet på vegne av kunstneriske uttrykk, står hun fram med utsøkt fingerspitzgefühl , og får det til å virke helt selvsagt. Ikke én protest har hun høstet for sitt kresne håndplukk. Det er ikke bare en bedrift; i Bergensfestspill-sammenheng er det et kunststykke, der ropet etter det breie og lave - for ikke å snakke om en skandale eller tre - sitter løst hos alt fra den angivelige mannen i gata til media på stoffjakt.

  • Det kan være grunn til å minne både seg selv og andre om dette, når festspillbruset og suset ikke bare overdøves av kuling og regn langs horisontalen, men også av et visst savn av de store stjernene på det internasjonale musikklivets firmament.

Hvor er det blitt av en Cecilia Bartoli, eller tilsvaret til Anne-Sophie Mutter, har mange spurt seg selv etter konserter med glimrende, men mindre funklende, utøvere.

  • Fokus har skiftet i år, er formodentlig svaret, på en måte som har innfridd tidligere års betimelige etterlysninger etter mer teater og mer dans. Beckett har blitt satt på dagsorden, på en måte som ikke bare har vist hvilken utrolig god teatermann Beckett var, men også minnet om hvor nådeløst avslørende en Beckett-tekst kan være i hendene på regissører og skuespillere som ikke er oppgaven voksen.

Også gjestespillene med utspring i mer eksperimenterende sceniske uttrykksformer, har brakt med seg et kritisk overlys. I kraft av sitt høye nivå har de ettertrykkelig gjeninnført kvalitetskravet overfor norske miljøer innenfor selverklært alternativ dans og teater. Også det nyskapende har sin høye kunstneriske standard, som her hjemme ofte drukner i selvtilfredse programerklæringer.

  • I denne konfrontasjonen mellom det norske og det internasjonale har årets festspill tatt opp igjen et av sine opprinnelige formål, og fungert kritisk på en produktiv måte. Så får vi se om norske miljøer innenfor de utøvende kunster er modige nok til å ta utfordringen opp.