Kvaliteten i høyere utdanning

«Et kritisk spørsmål som stilles, er om det er mulig å øke effektiviteten og kvaliteten samtidig. Jeg mener ja.»

I en artikkel i Dagbladet 25.5. kommer Gudleiv Forr med sterk kritikk av et intervju med meg om kvalitetsreformen i høyere utdanning. Intervjuet var verken fyldestgjørende eller spesielt representativt for det jeg står for. Noe var direkte galt. Det betyr likevel ikke at jeg deler alle Forrs meninger om kvalitetsreformen.

Etter min mening har kvalitetsreformen tre viktige formål:Kvaliteten, både på utdanning og forskning, skal bli bedre.Effektiviteten på utdanningen skal økes.Internasjonaliseringsgraden skal økes.

For å oppnå dette skal det brukes en rekke incitamenter overfor både studenter og institusjoner: Studentene skal ha krav på en bedre utnyttelse av studieåret, forpliktende studieplaner og bedre veiledning. Samtidig får de en studiefinansiering som i større grad belønner progresjon. Institusjonene får mye større frihet til selv å organisere sin virksomhet, men får også større ansvar for resultatene som oppnås. Også institusjonene vil bli belønnet for progresjon og kvalitet.

Begrunnelsen for å gjøre dette er den samme som for all høyere utdanning over hele verden: Den globale etterspørselen etter høyere utdanning øker enormt. Behovet for høyt spesialisert kunnskap er også økende. Mobiliteten over landegrensene er stigende, og behovet for kvalitetssikring av institusjoner og anerkjennelse av kvalifikasjoner øker. Enten man liker det eller ei, fører dette også til økt konkurranse mellom institusjoner og land om å tilby gode utdanninger og tiltrekke seg studenter og fremragende forskere. Institusjonene må oppnå og demonstrere høy kvalitet - og formidle det til omverdenen.

For å lette mobiliteten over landegrensene og gjøre den mer rettferdig, innføres det nå et felles gradssystem i Europa, samtidig som det arbeides for økt studentutveksling og internasjonalt anerkjente systemer for å sikre kvalitet. Men dette er ikke, slik Forr synes å mene, et brudd med gamle ideer og tradisjoner - det er snarere en tilbakevenden til en opprinnelig idé. Universitetet skulle være, som navnet sier, universelt, og var da også det til å begynne med: I Europa var ikke universitetene først og fremst nasjonale, men europeiske institusjoner - med bl.a. felles gradssystem og felles undervisningsspråk. Med dagens språkbruk kan vi kanskje si at de høyere utdanningsinstitusjonene er globale institusjoner, selv om de har fått og fortsatt vil ha svært viktige nasjonale oppgaver.

Årsaken til at mange nå også bruker økonomiske termer om utdanning - som kan virke fremmed for oss - er at utdanning ikke lenger er for de få, men for de mange. Derfor er også utdanning blitt en omfattende aktivitet av meget stor økonomisk betydning i de fleste land. Noen eksempler: Norge er for tiden netto «importør» av høyere utdanning. Australia, Storbritannia og USA «eksporterer» høyere utdanning til oss. Når vi tar et nettbasert kurs ved Standford University, er det «handel» med utdanningstjenester. Universitetene har dessuten begynt å «markedsføre» seg for å tiltrekke seg studenter. For tiden har for eksempel Norge 14000 studenter i utlandet, og siden studiene stort sett er betalt av den norske stat, betyr det at Norge «kjøper» utdanningstjenester fra andre land. Nye styringssystemer, med for eksempel sterkere faglig ledelse eller ekstern representasjon i styrene, er for lengst innført ved ærverdige institusjoner som Oxford og Harvard - uten at det kan hevdes at det har svekket kvaliteten ved disse institusjonene.

Men begrepet «markedstenkning» må nyanseres. Forr skriver bl.a. at det skal innføres «ledelsesprinsipper fra næringslivet». Det er jeg ikke enig i. Derimot mener jeg at det er et stort behov for å ta ledelse og lederskap - som fag - mer alvorlig også i offentlig sektor. Etter min mening er ledelse i offentlig sektor, herunder utdanningssektoren, en uhyre kompleks og ofte mer krevende oppgave enn i privat sektor. Likevel har den vært mindre studert, utviklet og anerkjent enn den har vært i privat sektor.

Et kritisk spørsmål som stilles, er om det er mulig å øke effektiviteten og kvaliteten samtidig. Jeg mener ja. Det er ikke per definisjon noe kvalitativt høyverdig ved at studentene bruker lang tid på studiene fordi studieåret ikke utnyttes, eller fordi veiledningen er dårlig. Effektivitet dreier seg nemlig ikke bare om kostnadseffektivitet, men også om formålseffektivitet. Også en dannelsesprosess kan fylles med mer mening. Og det er ikke formålseffektivt at en fremragende forsker må bruke mesteparten av tiden sin på administrasjon og skjemaer - eller at ledere blir henvist til bare å være meglere og «tillitsmenn» og ikke ledere. Det er heller ikke et tegn på kvalitet at Norge ikke greier å utdanne tilstrekkelig med doktorgradskandidater, fordi et stort antall aldri blir ferdig, gir opp eller blir over 40 år før de når målet. Jeg står dessuten ved at dette også har en samfunnsøkonomisk side: I Norge er nesten all utdanning gratis, dvs. skattefinansiert. Stadig flere tar høyere utdanning. Samtidig har vi et stigende antall uføre og stadig flere og yngre pensjonister. De som skal finansiere dette, blir stadig færre og må ha meget høy kompetanse. Et fremragende utdanningssystem som er tilgjengelig for alle, forutsetter derfor også at flest mulig kommer seg gjennom systemet og kan være med å finansiere det for dem som kommer etter.

Forr har i flere artikler etterlyst skiller i universitets- og høyskolepolitikken mellom den forrige og den nåværende regjering. Jeg tror det er riktig å si at det i Stortinget er ganske bred enighet - fra SV til Frp - om hovedlinjene i kvalitetsreformen. Likevel er det viktige nyanser, som Forr kan studere i de mange sakene vi nå har lagt frem for Stortinget. Vi har for eksempel valgt å overlate beslutningen om valgt eller tilsatt ledelse til institusjonene selv, og det er en viktig tillitserklæring. I den nylig fremlagte stortingsmeldingen om rekruttering av vitenskapelig personale foretas det dessuten et viktig linjeskifte i norsk forskningspolitikk - for å fremme kvalitet. Mitt mål er absolutt det samme som hans: Norge skal «kjempe seg opp mot Europa-toppen», enten det gjelder realfag eller humaniora. Men jeg tror ikke det kan skje ved at vi står stille.

Også i sektoren selv, dvs. ved universitetene og høyskolene, er det bred enighet om behovet for endring. Arbeidet som pågår, er formidabelt og svært positivt. Institusjonene står overfor store og krevende oppgaver, og de fortjener selvsagt støtte i dette arbeidet! Det er nok sant at de må konkurrere i større grad enn før, men samtidig vet de at det bare er én konkurransefaktor som kan gi resultater på sikt - nemlig høyest mulig kvalitet. Og studentene klager ikke - de er ofte meget viktige pådrivere!