ROJALE UTGIVELSER: Prince er tilbake med intet mindre enn to album. Foto: Warner Music
ROJALE UTGIVELSER: Prince er tilbake med intet mindre enn to album. Foto: Warner MusicVis mer

Kvalitets-Prince vi i altfor lang tid bare har fått oppleve i korte albumøyeblikk

Dobbel dose lilla fløyel.

ALBUM: Til tross for alle udiskutable musikalske diamanter - og perler - Prince Rogers Nelson har drysset over oss, kan det til tider likevel være vanskelig å argumentere for det som på alle måter har vært en svært todelt karriere.

Nå skal man selvfølgelig ikke tro på hypen og avfeie alt mannen har spilt inn siden midten av 90-tallet, men det er ingen tvil om at kvalitetsvekten tipper tungt mot den usannsynlig overlegne gullrekka fra det selvtitulerte gjennombruddet i 1979 og fram til...la oss si «Love Symbol». 

Jeg vet jeg allerede her legger grunnlag for intens Twitter-krangling, så la oss heller gjøre som Prince selv, og vende blikket fremover. Nærmere bestemt førstkommende tirsdag. Tidspunktet som ikke bare markerer det gale geniets mest etterlengtede soloalbum på mange år, men også gjenforeningen med Warner Bros. Records og debuten til 3rdEyeGirl. Bandtrioen som har gitt lærermesteren et veltrengt dytt i riktig retning, helt siden de ble tatt inn under hans lilla vinger i 2012. 

«PlectrumElectrum»

Prince & 3rdEyeGirl

4 1 6
Plateselskap:

Warner Music

Se alle anmeldelser

Kjapt oppsummert: to enkeltstående utgivelser i hver sin egen del av Prince sitt enorme, musikalske landskap. For mens «PlectrumElectrum» er en gitardrevet bandskive i rockens tegn, spiller soloalbumet «Art Official Age» videre på soul, funk, R&B og pop-strengene fra fjorårets flotte «Breakfast Can Wait».

En etterlengtet dose kvalitets-Prince vi i altfor lang tid kun har fått oppleve i korte albumøyeblikk.  Du må riktignok skippe forbi skivas skremmende fæle introlåt, før 56-åringen finner tonen med britiske Lianne La Havas på «Clouds». En leken duett med eimen av sexy 80-tall, og som i særegen Prince-stil understreker viktigheten av å overøse din utkårede med hverdagslig romantikk og hengivenhet.  

Deretter følger en både konsis og variert låtliste, inkludert godbiter som funkfantastiske «The Goldstandard» og den klassiske Prince-klinelåta «This Could B Us» - morsomt nok inspirert av det velkjente internett-meme'et «This Could Be Us...But You Playin». Hvem hadde vel trodd at YouTube/iTunes-hateren skulle bli så glad i verdensveven (Twitter, Soundcloud m.m)? Albumets mest kontemporære drypp kommer på det suggererende R&B-sporet «U Know» og nyversjonen av «PlectrumElectrum»-sporet «Funknroll».

Kvalitets-Prince vi i altfor lang tid bare har fått oppleve i korte albumøyeblikk

Oppmerksomme ører vil legge merke at produksjonen på sistnevnte er fryktelig lik Busta Rhymes' 2004-singel «What It Is» (prod. The Neptunes), mens «U Know» unektelig har noe veldig Ryan Leslie over seg - uten at jeg vil begi meg videre inn på en minebelagt «høna eller egget»-utredning. 

Selve høydepunktet får vi derimot helt mot slutten av «Art Official Age», i form av den lange og sjelemasserende duetten «Time». Dessverre sitter jeg i skreven stund ikke på skivas låtcredits, men magefølelsen sier at kvinnestemmen både her og på fine «What It Feels Like» tilhører New Power Generation-gitarist Andy Allo. Lilla fløyel er det i alle fall for ørene, samme hva. Allos NPG-kollega Liv Warfield er en annen av de mange kvinnelige Prince-protégéne som også setter sitt preg på dobbeltutgivelsen.

Nærmere bestemt det bluesrock-tunge tittelsporet fra albumet «The Unexpected», som her dukker opp i ny drakt på «PlectrumElectrum»-åpningen «Wow». Gruppealbumet lener seg innledningsvis tungt på det analoge og gitartunge livesoundet Prince og 3rdEyeGirl har levert under sine Hit N Run-turnéer - toppet av tittelsporets fem minutter lange, instrumentale jamsession.  

«PlectrumElectrum»

Prince & 3rdEyeGirl

4 1 6
Plateselskap:

Warner Music

Se alle anmeldelser

«PlectrumElectrum» er likevel langt mer enn funk-rock og bluesriff, og Rita Ora får blant annet æren av å levere albumets største mageplask med særdeles skippemoden kriserap på «Boytrouble».

Heldigvis overskygger bandets stødige trommis Hannah Ford fadesen, når hun tar vokalistrollen på «Stop This Train» og spesielt fin-fine «Whitecaps». Førstnevnte er forøvrig en duett med Fords singer/songwriter-ektemann Joshua Welton, som i sin tur har vært høyrehånden til Prince under innspillingen av «Art Official Age». Cocteau Twins-inspirerte «Tictactoe» er en annen rolig godbit, før jentene nok en gang skrur opp både amps og tempo, og rocker albumet i land med «Marz» og den nevnte originalversjonen av «Funknroll».  

En ekstrem sjangervidde som står i veien for et virkelig helhetlig albuminntrykk, men nok ikke kommer til skremme bort dedikerte lyttere.

Kvalitets-Prince vi i altfor lang tid bare har fått oppleve i korte albumøyeblikk