VIL HA KVALITET: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil ha kvalitet i høyere utdanning. Jepp, vi også. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
VIL HA KVALITET: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil ha kvalitet i høyere utdanning. Jepp, vi også. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Kvalitetskvaler

Finnes det noe lettere å bli enige om enn høy kvalitet? Men kan du si fort hva det vil si? Tre-to-en ...

Kommentar

Denne uka kom NOKUTs studentbaromenter, og i går satt nyslått kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Civitas storstue og utdypet to av sine sju punkter for høyere kvalitet i høyere utdanning. Det skal selvfølgelig nedsettes utvalg og skrives en melding til høsten. Men så langt er det mest konkrete at han både vil ha produktivitetsvennlig utdanning OG «godt forskningsarbeid på greske filosofer». Et pulsdempende nikk til grunnforskningen og et til kjernevelgerne, altså. Men ingen nevnte dannelse. Sånn har'e blitt, ti år etter den (fortjent) utskjelte kvalitetsreformen.

NIFU-forsker Bjørn Stensaker stilte etter hvert det betimelige spørsmålet: Hva mener man med kvalitet? Frafall? Gjennomstrømning? Læringsutbytte? La oss i så fall snakke om det!

Vi gjør et forsøk. Status i dag er at 35-40 prosent gjennomfører på normert tid. Viser det noe om kvaliteten? Tja. Det er flere grunner til at studiene kan ta mer tid. Som forbedring av karakterer eller studentaktiviteter som plutselig tar vel mye tid. Frafallet er på 41 prosent. Altfor høyt i henhold til målsettingene, og høyt i forhold til de fleste andre OECD-land. Men det har endret seg lite. Og er det det viktigste? Kan du vite på forhånd om studiet er for deg? Når det gjelder læringsutbytte kan vi for eksempel måle hvor fornøyde elevene er: 77 prosent gir fire eller fem på en skala fra én til fem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det klages ikke på pensum. Det går mer på læringsforholdene. Mest interessant er kanskje funnene fra en dansk studie Kunnskapsdepartementet postet på nettsidene før jul: Tre ting kunne hindre frafall: Høy forskningsintensitet, «ikke for få» lærere per elev og høye kostnader per elev/lærer.

Antall elever per lærer er en evig diskusjon i alle deler av utdanningssektoren. Men for oss som har opplevd små og store klasser, gjenspeiler forskninga erfaringene. Studentbarometeret viser dessuten at tilbakemeldinger og veiledning er noe av det studentene er minst fornøyd med. Ola Rydje fra Norsk Studentorganisasjon fortalte at mange kunne gå en hel bachelorgrad uten å snakke med en faglærer.

Selv har jeg sittet med 200 andre elever i den største salen på Blindern og hatt forelesninger i statsvitenskap. Én dag i uka hadde vi også seminarundervisning, som primært var at elevene skrev oppgaver de andre elevene (som hadde like lite peiling) evaluerte, under oppsyn av en masterstudent.

Overgangen til mastergrad var enorm. Plutselig var vi «bare» 50 i klassen. Vi hadde entusiastiske stipendiater som lærere og det kunne til og med hende at professorene kjente oss igjen i gangen. Da jeg tilbrakte et halvår på Sciences Po i Paris satt vi som regel i hestesko. Jeg er ikke i tvil om når jeg lærte mest. Jeg trengte å bli sett og stilt krav til. En innsikt man har i alle andre deler av samfunnet enn på bachelornivå, tydeligvis.

Vi trenger åpenbart en diskusjon rundt dette. Imens er det eneste jeg kan bidra med dette: Hold ut bachelorstudenter! Det blir bedre!