Kvalitetssikring i kriminalsaker

En politietterforsker skriver om pressens mangel på sunn fornuft i dekningen av drapene på to kinesiske studenter i Oslo.

JEG ER EN AV MANGE

som har deltatt i etterforskingen av drapene på to kinesiske studenter i Oslo. Underveis har jeg også delvis fulgt med på saken i aviser som VG og Dagbladet. Jeg kommer aldri til å slutte å forundre meg over hva som kan skrives om kriminalsaker i norsk presse.

Pressen er svært opptatt av å kontrollere politiet, å «ta» oss for tabbene våre, men hvem er det som kontrollerer pressen i våre saker?

I den aktuelle saken har jeg sett at tabloidavisene igjen gjennomgår den faste rutinen: Mottar offentlig gjengitte, men sparsomme faktaopplysninger (gjerne av etterforskingsledelsen) og bruddstykker av, og/eller rykter om den angivelige sannheten (ofte fra «sentrale», hemmelige kilder) for så å spekulere rundt resten for å komme opp med en god story. Det pressen ikke vet, men som journalistene må spekulere om, gjengis gjerne dag én som «det antas at hendelsesforløpet», eller «man antar at det ble brukt». Allerede neste dag kan man lese i samme avis at det som i går var antatt, i dag er en spikret sannhet. Det jeg lurer på er hvordan journalistene kommer fram til denne «sannheten». Det er tydeligvis helt i orden å lage en fiktiv kriminalhistorie ut i fra enkelte, få faktaopplysninger, kokt sammen med rykter og servere dette som objektiv saksinformasjon.

LA OSS FOR

eksperimentets skyld si at alt avisene til enhver tid skriver om kriminalsaker faktisk er basert på «sanne» opplysninger. Hva medfører, rent konkret, den graden av informasjon pressen «pøser ut» om enkeltsaker? Da ser jeg bort i fra tvilsomme brudd på personvernet, både det at personer stadig henges ut til gjenkjennelse og offentlig spott og spe, samt at pressen aldri helt ser ut til å få med seg at en person som er siktet i en sak ennå ikke er dømt. Det kan til og med hende at personen blir frifunnet! Men det er jo ikke spesielt spennende.Medias informasjonstrang i store, alvorlige kriminalsaker kan medføre, og har medført følgende:

  At politiets etterforsking blir vanskeliggjort og hindret. Pressen påstår gjerne å vite hvem politiets etterforsking retter seg mot på et tidlig stadium, og kan således skade den taktiske delen av saken, da sentrale personer kan «få kalde føtter», enten det gjelder mistenkte (som ennå ikke er pågrepet) eller vitner. Det samme gjelder offentliggjøring av tekniske bevis, enten dette er riktig eller uriktig informasjon. Kriminelle er ikke dummere enn folk flest, og dersom de leser i avisen at politiet har sikret spor som kan søkes opp mot en eller annen gjenstand, er det kort vei til søppelbøtta.

 At bevisverdien av spor, forklaringer og åsted skades eller ødelegges.

At pressen til enhver tid slår stort opp alle detaljer de på en eller annen måte har fått kunnskap om, kan gi avisleserne så stor «innsikt» i en sak at hvem som helst til slutt kan fremstå som skyldig, med inngående beskrivelser av åstedet, drapsvåpen og gjennomføring. (Dette har faktisk skjedd.) Samtidig kan også den virkelige skyldige påstå at hans egen tilståelse/forklaring ble «klippet» ut av avisene.

POENGET MITT?

Poenget er at media i svært liten grad har lært å bruke sunn fornuft i fremstillingen av kriminalsaker. Man skal skrive mest mulig på kortest mulig tid, for å selge aviser og overgå konkurrentene. Da er det ikke tid til å tenke over hvor ødeleggende ukritisk journalistikk kan være for noe av det samfunnet selv har definert som et av de viktigste samfunnsregulerende virkemidlene: Oppklaring av alvorlig kriminalitet. Vi må spørre oss selv om vi som privatpersoner virkelig har så stort behov for alle detaljer i kriminalsaker som ennå ikke er oppklart, at det i ytterste konsekvens kan medføre at gjerningsmannen går fri. Det er egentlig helt uforståelig at vi har havnet hvor vi er i dag, uten at noen har grepet inn. Pressen påstår gjerne at de har opplysningene i en sak fra «sentrale politikilder.» Problemet er bare at denne «kilden» ofte ikke er en person med mandat til å uttale seg offentlig, derav anonymifiseringen. Og en del «lekker» dessverre informasjon om saker de ikke selv jobber med, og hverken har belegg for eller nok kunnskap om. Resultatet er at det avislesende publikum ledes opp i stry.

Det bør det stilles spørsmålstegn ved medias «opplysningsfrihet» i enkelte tilfeller, og tydelig skille dette begrepet fra «ytringsfrihet». Justisministeren med flere utfordres til å se på en lov- eller regelendring som kan omfatte og opprette en plikt hos media til å rådføre seg med politiet før de går ut med informasjon som kan anses som sensitiv i alvorlige kriminalsaker.