Det motsatte burde være tilfelle, at denne forskjellen heller ble sett på som en nasjonal ressurs. Dette er imidlertid ikke mitt anliggende her. Jeg føler trang til å komme med noen frustrerte kommentarer til kvaliteten av de læringsprosessene som i dag finnes ved norske universitet og reise spørsmål om ikke en slik eventuell reform også krever nytenkning omkring undervisnings- og eksamenssystemet.

Kvalitetssikring er det nye moteordet som utvilsomt har vært fruktbart for bevisstheten omkring hvordan forbedringer kan finne sted også innenfor forskning og undervisning. Vi hører imidlertid lite om kvalitetssikring innenfor samfunnsfag og humaniora. Det er her en stor del av, ofte nesten all, undervisning skjer i store auditorier der lærere holder monologer, trygge på at ingen uventede spørsmål vil dukke opp. Studentene kan på sin side sitte uforstyrret i fred, absolutt sikre på at de ikke vil bli utfordret til å uttrykke noe som helst.

I det følgende argumenterer jeg for at det er på tide at studentenes læringsprosess på norske universitet settes mer i fokus. Det understrekes i altfor liten grad hvor viktig studenten selv er som part i sin egen læring, og jeg vil hevde at det i stor grad er universitetenes egne rammebetingelser som hindrer god læring og bidrar til underutnytting av de tilbudene som universitetet faktisk gir.