Kvalmende demoner

Ifølge Julia Kristeva er bevisstheten om Det Frastøtende selve kjennetegnet på om et skjønnlitterært verk er «moderne» eller ikke. Etter hennes syn har den moderne litteraturen - fra Dostojevskij til Céline - overtatt den rolle som religionen tidligere spilte i bearbeidelsen av våre erfaringer med det motbydelige.

Med en diffus kombinasjon av ubehag og fascinasjon kretser den moderne dikteren om det grufulle i tilværelsen, det eksistensielle skrekkscenariet av fravær, meningsløshet, smerte og ondskap som vi andre vender oss vekk fra i dødelig angst og/eller dyp avsky.

Ut av dette springer også forestillingen om dikteren som en utstøtt, en syndebukk som har tatt opp i seg alt det slam vi fornekter. I kraft av sin bevissthet om det frastøtende opptrer han både som dommer og medskyldig, hevder Kristeva. I sin ytterste konsekvens kan denne bevissthet også nedfelle seg som en higen, ikke bare etter å være utstøtt, men rett og slett etter å være frastøtende og opptre som alt menneskelig fellesskaps onde demon.

Demonisk

Stig Sæterbakken er den av våre yngre forfattere som synes å føle seg best til mote ved å aksle denne demonens kappe. I alle fall er han åpenbart en «moderne» dikter i Kristevas forstand.

Hans siste bok er i sannhet en ekkel og motbydelig bok, en bok som fyller oss med nettopp det ubehag som det har vært forfatterens hensikt å fylle oss med. Og her går han faktisk enda et skritt videre, idet han til og med gir totalt kjøp på den humor og ironi som kunne forsone oss med vårt ubehag.

Leserens kvalmefornemmelser må antas å bli ansett - av Sæterbakken - som det fremste kriterium på at han har lykkes med sitt estetiske forehavende.

Bundet

Kort referert handler romanen om et eldre ektepar som er bundet til hverandre i et ondt, men ubrytelig fellesskap, derav tittelen. Fra kapittel til kapittel veksler de skiftevis om å føre ordet. Han har tidligere vært bestyrer av et pleiehjem for eldre, med andre ord en mann som gjennom et langt liv har kunnet observere livets tragiske og groteske sider på nært hold. Nå står han selv for tur. I et godt stykke tid har han vært blind og i tillegg lam, eller i alle fall uten vilje eller kraft til å bevege seg vekk fra den gyngestolen han sitter i. Han har installert seg på badet (!) i ekteparets hjem og nekter å flytte seg derfra. Bitter og ondskapsfull ruger han over sitt eget forfall, renset for alle drifter unntatt selvoppholdelsesdriften, en ren hjerne som overlever i kraft av sin forakt for konen, som han samtidig er dypt avhengig av.

Hun vasker ham og mater ham i samme rom som hun selv gjør sitt fornødne, og forfatteren sparer oss ikke for noe når det gjelder å utpensle de mest intime og ekle kroppslige detaljer. Med enkle, men utspekulerte midler forsøker hun å holde mannen i age, men også hun er i hans vold, ja, kanskje ønsker hun også å være det. Her pågår det en maktkamp som kan få selv Strindbergs ektefeller til å likne de rene turtelduer. Hvem som er den onde skygge for hvem er således et åpent spørsmål. Og både i bokstavelig og overført betydning begraver forfatteren sine hender i dritt og uhumskheter, og rekker dem dryppende fram for sine lesere.

Nådeløst

Om man vil, kan man kanskje lese denne boka som en sosialrealistisk rapport fra et hjem hvor en gammel kone pleier sin gamle, syke mann, forstørret et par hakk opp. Så langt fra virkeligheten er nemlig ikke det som skildres. I dødens venteværelse spares vi sjelden for groteske og makabre detaljer. Men like rimelig vil det være å lese denne historien allegorisk eller symbolsk, som et bilde på tilværelsens iboende motbydelighet, renset for forsonende illusjoner, som et blikk inn i livets aller bakerste bakgård der ingen søppeltømmer noensinne har satt sin fot.

«Siamesisk» er en nådeløs bok. Den beskriver den totale reduksjon, menneskeresten, «the point of no return». 'Moderne' eller ikke 'moderne' - fullt bevisst om at jeg står i fare for å bli moraliserende på livets og litteraturens vegne, vil jeg uttrykke et håp om at denne romanen ikke vil danne skole. Hvis fortellingen om Det Frastøtende var den eneste sanne historien om livet, var det nemlig ikke til å bære. Heldigvis forholder det seg da heller ikke slik.