«Kvalmende, sjokkerende, fordervet»

Men Pasolinis siste film er også et mesterverk.

(Dagbladet.no): «Pier Paolo Pasolinis notoriske film har blitt kalt kvalmende, sjokkerende, fordervet, pornografisk... den er også et mesterverk.»

Slik presenterer Criterion den nye dobbelutgaven av «Salò, eller Sodomas 120 dager», der fire aristokrater bortfører ni unge jenter og gutter for å torturere dem fysisk og psykisk.

Pasolinis løse adapsjon av Marquis de Sades bok «Sodomas 120 dager» fra 1785, satt i et fasciststyrt Italia anno 1944, var den italienske regissørens siste film før han ble brutalt drept i 1975. Den regnes for å være blant filmhistoriens mest kontroversielle, og ble - i likhet med de Sades roman - forbudt i mange land, deriblant Norge.

Filmen «strider mot lov, krenker ærbarhet, virker forrående og moralsk nedbrytende», konkluderte Medietilsynet den gangen.

Fortsatt kontroversiell

«Salò, eller Sodomas 120 dager» er tilgjengelig på dvd i Norge gjennom Star Media Entertainment.

Cineastene i Criterion, som setter sammen og distribuerer det de kaller definitive utgaver av viktige klassiske og kontemporære filmer, har allerede gitt ut filmen en gang, i 1998. Da ble den ble trukket tilbake av rettighetsårsaker, noe som gjorde den til et attraktivt og dyrt samleobjekt.

Nå prøver selskapet igjen.

STERKE SCENER: Sadisme og tortur er stikkordene for Pier Paolo Pasolinis siste film «Salò, eller Sodomas 120 dager». Fire aristokrater bortfører ni unge jenter og gutter for å fornedre og mishandle dem på det groveste. Skjermbilde: «SALÒ...»
STERKE SCENER: Sadisme og tortur er stikkordene for Pier Paolo Pasolinis siste film «Salò, eller Sodomas 120 dager». Fire aristokrater bortfører ni unge jenter og gutter for å fornedre og mishandle dem på det groveste. Skjermbilde: «SALÒ...» Vis mer

«Salò...» har blitt remastret både på bilde- og lydsporsiden. Bonusdisken inkluderer tre dokumentarer og intervjuer med involverte såvel som historikere, mens heftet byr på nyskrevne essays ved regissørkolleger og filmvitere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjell Runar Jenssen er programmedarbeider ved Cinemateket i Oslo, der Pasolini ble viet rikelig oppmerksomhet i fjor høst. Han mener den 30 år gamle filmen, som fremdeles er forbudt i Australia, ikke har mistet brodden.


- Den er fortsatt kontroversiell, selvsagt på grunn av det grafiske innholdet, men også det politiske. Filmen er jo en allegori som tar utgangspunkt i de Sades gamle bok, og blander inn den italienske nazi-republikken Salò og virkelige hendelser fra krigens dager, for å male et bilde av samtidas Italia. Blandinga av katolisisme, fascisme, sadisme og seksuelle avvik, er fortsatt slagkraftig, sier Jenssen til Dagbladet.no.

Ubehagelig

Mange filmer, spesielt innen horrorsjangeren, skildrer seksualisert vold langt mer grafisk, men Pasolinis «Salò» framkaller likevel et spesielt ubehag.

- Man reagerer på ufølsomheten. Det som er vanskeligst å svelge, er at de som står for torturen og sadismen finner så stor glede i det. Man skal ikke langt tilbake for å finne virkelige eksempler på slikt, det er ikke urealistisk, men man liker ikke å se det, få det trykket opp i ansiktet på denne måten, mener Jenssen.

Selv liker han filmen, selv om han ikke nødvendigvis liker å se den.

- Jeg liker den nok best på det teoretiske plan, Den er tung å komme gjennom, og det er ikke ofte jeg har lyst til å ta den fram.

«Kvalmende, sjokkerende, fordervet»

Ifølge Andrew O\'Hehir, skribent, for Salon.com, avskydde Pasolini selv voldscenene i filmen.

- Men han holdt fast ved at de var nødvendige som den logiske fullbyrdelsen av det sosiale systemet han blottla - altså både fasciststyret og det homogeniserte forbrukersamfunnet han så vokse fram i syttitallets Italia, som for ham var to sider av samme sak, skriver O\'Hehir.

Brutalt drept

«Salò» kan leses som en direkte reaksjon på det som forløp den i Pasolinis filmografi.


- Mellom 1971 og 1974 lagde han «En livets trilogi», som var livsbejaende, erotisk og humoristisk. På et tidspunkt ble han så desillusjonert over samtida at han fornektet de tre filmene og gjorde noe helt motsatt. Denne tematikken var ikke helt ukjent for Pasolini, han utforsket noe av det samme i for eksempel «Oedipus Rex» og «Pigpen», men han hadde aldri dratt den så langt før, forklarer Jenssen.

Før «Salò» hadde premiere ble Pasolini drept. Den da 17 år gamle gutteprostituerte Guiseppe Pelosi innrømte å ha kjørt over regissøren gjentatte ganger med hans egen bil, men Pelosi trakk tilståelsen i 2005.


Drapet har alltid blitt diskutert. Flere av Pasolinis samarbeidspartnere og venner trodde mordet kunne ha en sammenheng med filmen, andre mente at den homofile, katolske og marxistiske regissørens politiske engasjement ble hans bane, noen trodde mafiaen sto bak.

Det lages stadig nye dokumentarer om filmen og historien rundt den. Salons O\'Hehir skriver at han ikke kommer til å oppfordre noen til å se den og at ingen strengt tatt bør se den, men at de som bestemmer seg for å gjøre det like gjerne kan få vite hva de går til.

Likevel er det ingen tvil om at «Salò, eller Sodomas 120 dager» har stor filmhistorisk betydning.


- Den er svært viktig i Pier Paolo Pasolinis filmografi, avslutter Cinematekets Kjell Runar Jenssen.

DEFINITIV VERSJON: Criterion gir nå ut en dobbel utgave av «Salò, eller Sodomas 120 dager». Filmen har remastret bilde og lyd og ekstramaterialet er omfattende.
OMSTRIDT REGISSØR: Pier Paolo Pasolini (1922-1975).
MYRDET: Pier Paolo Pasolini ble overkjørt av sin egen bil i februar 1975.
GUTTEPROSTITUERT: Giuseppe «Frosken» Pelosi innrømte å ha drept Pasolini, men trakk tilståelsen i et tv-intervju i 2005. Bildet er datert 1985.