VINNERE: Trioen Moskus har vunnet plateselskapet Grappas debutantpris, og lørdag kan Fredrik Luhr Dietrichson, Anja Lauvdal og Hans Hulbækmo bli spellemannprisvinnere i Stavangers nye konserthus. Men hvilket samlet bilde av jazz gir de fem nominerte kandidatene i jazzkategorien?  FOTO: HÅKON EIKESDAL / GRAPPA
VINNERE: Trioen Moskus har vunnet plateselskapet Grappas debutantpris, og lørdag kan Fredrik Luhr Dietrichson, Anja Lauvdal og Hans Hulbækmo bli spellemannprisvinnere i Stavangers nye konserthus. Men hvilket samlet bilde av jazz gir de fem nominerte kandidatene i jazzkategorien? FOTO: HÅKON EIKESDAL / GRAPPAVis mer

Kvalt av samtida?

Sier Spellemannprisen noe om hva som er jazz i Norge anno 2013?

SPELLEMANNSHOW: Kommende lørdag skal artistene bak 2012s ypperste plater hedres med harper og høystemte ord.

Blant kategoriene som det konkurreres i er «Jazz», men hva forteller nominasjonene om hva «jazz» betyr i Norge anno 2012/13?

Eller om hva «jazz» ikke lenger betyr?

DE NOMINERTE er Moskus' «Salmesykkel», Elephant9 med Reine Fiskes «Atlantis», Sidsel Endresen & Stian Westerhus' «Didymoi Deams», Zanussi Thirteens «Live» og Neneh Cherry & The Things «The Cherry Thing». Mye pent er med rette blitt sagt om hver enkelt av dem, men samlet inviterer de til spørsmål: Hvorfor er jazzens klassiske stilretninger nærmest fraværende i spellemannprissammenheng?

Bød ikke 2012 på norske plater med dixieland, stringswing, storbandjazz, swingjazz, bebop, cooljazz, mainstreamjazz, 60-tallsekspresjonisme etc på nominasjonsverdig nivå?

Jo. Slike plater utkom i 2012.

ER DA ÅRSAKEN at årets jazzjury domineres av personer uten særlig kjærlighet til, interesse for eller kunnskap om jazzen — musikken, musikerne, historien — i åra mellom 1920 og 2000?

Representerer nominasjonene smaken til en jury som har hørt på The Bad Plus og EST, The Thing og Jaga Jazzist, Peter Brötzmann og Shining, og i beste fall bare hørt OM Louis Armstrong, Duke Ellington, Billie Holiday, Charlie Parker, Ella Fitzgerald, Miles Davis, John Coltrane, Ornette Coleman, Wayne Shorter og noen dusin andre som gjennom nesten et helt århundre utviklet den musikken som fikk betegnelsen jazz?

FLERE SPØRSMÅL: Bidrar regelverket for juryeringen til det ensidige bildet av norsk jazz anno 2012? Jurymedlemmene skal ikke vite om hverandre før de avgir sine poeng, ville et system der juryen ble tillatt å justere resultatet av den samlede poenggivingen gitt en annerledes nominerteliste?

Videre: Hvor grundig rekker jurymedlemmene å gå til verks, spesielt overfor plater bortenfor det enkelte jurymedlems «musikalske komfortsone»?

ELLER GIR faktisk nominasjonene et representativt bilde av hva som oppfattes som relevant, vital jazz i Norge i dag? Et bilde der jazztradisjonen til ca 1990 til nød innrømmes museal verdi og affeksjonsverdi, men for øvrig betraktes som irrelevant, og at bare det siste tiårets forsøksvis nyskapende musisering fortjener nominasjoner og jazzpriser i 2013?

I så fall innebærer nominasjonene en urovekkende konsentrasjon rundt bare noen få fat på et musikalsk koldtbord som har uendelig mye mer å tilby av vital tradisjonsforvaltning.

Hvor trist dersom jazzen, med støtte av Spellemannprisen, roter seg inn i den omvendte tap/tap-situasjonen av den som klassiske musikken sliter med: Samtida som en konstant kvelningstrussel overfor tradisjonen.