ETTERSPURT: Michelle Obamas selvbiografi "Min historie" lanseres over store deler av verden i dag. Foto: NTB Scanpix
ETTERSPURT: Michelle Obamas selvbiografi "Min historie" lanseres over store deler av verden i dag. Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Michelle Obama - «Min historie»

Kvantesprang fra getto til Det hvite hus

En levende beskrivelse av en klassereise – nesten mot alle odds.

«Min historie»

Michelle Obama

4 1 6
«Ingen vanlig hjemme hos-historie.»
Se alle anmeldelser

A«Jeg var ydmyk og opprømt over å bli USAs førstedame, men jeg trodde ikke et eneste sekund at jeg bare kunne gli inn i en glamorøs, enkel rolle. Ingen som noensinne er blitt beskrevet med ordene «første» og «svart» har kunnet det,» skriver Michelle Obama i biografien «Min historie». Denne erkjennelsen kan leses som en nøkkel til kvantespranget fra det svarte arbeiderstrøket i Chicago til Det hvite hus.

Er jeg bra nok? Ja, det er jeg. Dette er gjennomgangsmelodien i selvbiografien. Den er delt i tre med undertitlene «Jeg blir meg», «Vi blir oss» og «Vi blir mer». Det er en ordrik historie USAs tidligere førstedame serverer, med lange passasjer om ufriheten bak Secret Services skuddsikre bilvinduer, tjenerskapet i Det hvite hus, maleriene og porselenet, og selvsagt historien som sitter i veggene. Der er biografien tradisjonell. Morsomt er det jo at voksne og barn er fulle av wow-opplevelser i møtet med den tradisjonsrike luksusen, men slike skildringer finnes i de fleste førstedame-oppsummeringer fra åra i Pennsylvania Avenue i Washington DC.

Minoritet

Det som skiller seg merkbart i Michelle Obamas fortelling er minoritetsperspektivet, det å være pioneren som alltid spør seg selv: er jeg bra nok? Det hever boka over den vanlige hjemme hos-beretningen der en og annen pikant opplysning fra de private sfærer vekker folks nysgjerrighet. Michelle Obamas bok kan også leses som et stykke sosiologi; en levende beskrivelse av en klassereise – nesten mot alle odds.

Svart presidentpar i USA i 2008? Mange mente det var naturstridig, og noen gjorde sitt ytterste for å diskreditere hovedpersonene. Michelle Obama forteller om en spesiell opplevelse, som kanskje ble spiren til konspirasjonsteorien om at Barack Obama ikke var født i USA, den såkalte «birther»-teorien som Donald Trump sto i spissen for.

Michelle og Barack Obama. Foto hentet fra boken.
Michelle og Barack Obama. Foto hentet fra boken. Vis mer

Patriotisme

Det begynte under valgkampen, etter en tale hun holdt i Milwaukee i februar 2008. Der hadde hun snakket om hvor rørt hun var over oppslutningen, og hadde bl.a. sagt: «Det jeg har lært i løpet av dette året, er at håpet er på vei tilbake! Og jeg skal fortelle dere noe: For første gang i mitt voksne liv er jeg virkelig stolt av landet mitt.»

En klippet versjon av talen gikk som en farsott i konservative radio- og tv-talkshow: «For første gang i mitt voksne liv er jeg virkelig stolt av landet mitt.» Michelle Obama oppsummerer reaksjonene slik: «Uten å vite det hadde jeg gitt haterne et festmåltid på fjorten ord.» Hun er ingen patriot. Hun har alltid hatet Amerika, heter det.

Budskapet som begynte å spre seg i valgkampen handlet om Obama-paret som outsidere, fremmede: Disse menneskene hører ikke til der. Snart dukket det opp bilder av Barack Obama med turban. Var han i hemmelighet muslim? Var han slett ikke født på Hawaii, men i Kenya?

Sint, svart kvinne

Obama-kampanjens strateger spilte opptak av talene for henne, men skrudde av lyden, for å vise henne kroppsspråket og ansiktsuttrykkene. Hva så hun? I klippene ble hun servert til publikum som sint, svart kvinne: «Det var selvfølgelig nok en stereotyp, nok en felle. Den letteste måten å forbigå en kvinnes stemme på, er å få henne til å framstå som en kjeftesmelle,» skriver hun. Men det ble et vendepunkt. Hun ble tvunget til å lære seg å mestre en annen type opptreden.

Hjemmefra hadde hun fått troen på at enhver følelse av nederlag er farlig, fordi den staker ut veien for et virkelig nederlag. Livet med mor og far og en eldre bror i en trang leilighet i Chicagos fattige South Side, handlet om nabolagets kamp mot betegnelsen «getto». I 1950 hadde strøket vært 96 prosent hvitt. I 1981, da Michelle dro derfra for å begynne på universitetet, var det nærmere 96 prosent svart.

Men Michelle Obama, hvis tippoldefar hadde vært slave i South Carolina, fikk utdannelse, først sosiologi på Princeton University og deretter juss på Harvard Law School. Det var som assistent i advokatfirmaet Sidley & Austin i Chicago at hun møtte den begavede Barack Obama, lesehesten som var nerdete på en litt kul måte.

En ung Michelle Obama. Foto hentet fra boken.
En ung Michelle Obama. Foto hentet fra boken. Vis mer

Åpenheten

Biografien vier mye plass til forholdet mellom de to før hun endelig samtykker i at han kan søke en politisk karriere på nasjonalt nivå. Det er uendelige rivninger om tidsbruk hjemme, på jobb, på valgkamp. En stund går de i parterapi. De må også få profesjonell hjelp til å bli gravide. Både Malia og Sasha er prøverørsbarn. Michelle Obama tegner ikke noe glansbilde av parforholdet. Hun er påfallende åpen, men tvers igjennom lojal.

Hun er også åpen, og det mange vil kalle lite «presidential», i sin kritikk av Donald Trump. Hun sier rett ut at Trump har satt familiens sikkerhet i fare, og hun raser over hans behandling av kvinner. Mange har ment at hun går for langt her. På den annen side kan man si at det ville være umoralsk å tie om rasismen og kvinnefiendtligheten som nå preger toppen i amerikansk politikk.

.