Kvantitet og kvalitet i forskningen

Når forskere bedømmes og belønnes ut fra hvor mange artikler de har publisert i toneangivende tidsskrifter, kan de nega- tive konsekvensene bli alvorlige, mener kronikkforfatterne.

VED UNIVERSITETENE og mange forskningsinstitutter gjør man stadig mer stas på forskere som publiserer mye, især når de lykkes å trykke artikler i visse tidsskrifter og utgi bøker på visse forlag. Noen steder vanker det økonomisk belønning. Dette er en sørgelig utvikling.Mengden av publikasjoner forteller ikke hva man duger til. Her likner forskning kunstnerisk aktivitet. Joseph Haydn skrev over 100 symfonier, Brahms skrev fire, og Haydn var muligens den største symfonikeren av dem - han bidro nok mer til symfoniens utvikling - men hans storhet ligger ikke i produktiviteten. Beethoven, med sine ni, var vel bedre enn både Haydn og Brahms.Men er det ikke trygt å regne med at visse tidsskrifter og forlag legger listen høyere enn andre? Jo, men dette er bare en antakelse, og det viser seg stadig at den ikke holder når man ser nærmere etter. Det er og blir et åpent spørsmål, ved hver eneste måling av dette slaget, om måleresultatet gir et dekkende bilde av hva folk er gode for.

EN NÆRLIGGENDE innvending er om opptelling er det beste målet på prestasjoner fordi det er et objektivt mål. Det er objektivt i den forstand at alle som kan telle, vil komme til den samme konklusjonen så snart det er bestemt hvordan tellingen skal foregå. Hvis vi ikke så å si kan regne oss frem til en vurdering av hva folk er gode for, er vurderingen nesten nødt til å sprike, og diskusjonen vil ingen ende ta. Men en diskusjon uten ende er å foretrekke. For det første er det alltid fare for å ta feil - til og med grundig feil - når man feller en dom ved hjelp av opptelling. Alle vettuge mennesker vet at telling av publikasjoner er et feilbarlig mål på kvalitet. Men denne reservasjonen går lett i glemmeboken. Siden telling er objektiv, mens andre kriterier trekker med seg skjønn og diskusjon, er det fort gjort å ta tilflukt i telling. I beste fall fører dette til at noen får et ufortjent dårlig rykte, og andre et bedre rykte enn de fortjener. I verste fall blir opptellingen retningsgivende for komiteer og instanser som deler ut stillinger, lønnstrinn og forskningsmidler. Da vil det være større grunn til bekymring. Og slik kan det være i ferd med å gå.

FOR DET ANDRE kan telling anspore upassende atferd hos forskere. Utsikten til høyere prestisje, større reisekasse og andre fordeler som følge av et godt telleresultat, kan få oss til å flokke oss om temaer og tankebaner som ventes å slå godt an der det gjelder at ting kommer på trykk. Det behøver ikke være noe i veien med disse temaene og tankebanene, men det er uansett uheldig at den slags strategiske betraktninger har noe å si for vitenskapelige veivalg. Det finnes publiseringskurs der stipendiater lærer å tilpasse det de skriver til forventingene i ulike tidsskrifter. Aller helst burde man holde seg for god for sånt. Likevel vil det alltid forekomme litt av det, men det bør ikke være mye, og med tellesystemer kan det komme til å bli en god del.For det tredje kan tellesystemer anspore folk til å publisere for fort. En førsteamanuensis kan frykte at et upublisert manuskript vil være lite verdt i konkurransen om et professorat. Så det gjelder å avslutte i en fei, og det gjelder å begynne på noe som lar seg sluttføre innen neste utlysning. Grunnforskning hjelper oss sjelden å løse akutte kriser, så det er ingen grunn til å fortvile over forskningsprosjekter som tar noen år, og manuskripter som sirkulerer en stund innen de kommer mellom to permer. Den amerikanske filosofen John Rawls var omtrent femti da han publiserte sin banebrytende bok «A Theory of Justice», og fra før hadde han bare et par artikler på sitt vita, men de var gode.En fundamental innvending mot argumentasjonen ovenfor er at tellingen ikke skal tjene til å kåre mestere eller anslå verdien av det folk gjør. Hensikten er simpelthen å stimulere høy produksjon. Det skal lønne seg å få det man skriver ut til offentligheten og især til andre forskere. Tanken er trolig at slik bidrar den enkelte forsker best til kunnskapsveksten.

MEN DET ER IKKE mangel på publikasjoner som hemmer, snarere enn fremmer utviklingen av ny og pålitelig kunnskap. Det som mangler, er tid til å lese, fordøye, vurdere og kritisere. Dette er slett ikke bare tilfellet i humanvitenskapene. Hvordan skal man ellers kunne forklare den tiden det tok før noen oppdaget at en artikkel av en norsk kreftforsker, som stod på trykk i et av medisinernes viktigste tidsskrifter, bygget på data fra et arkiv som ikke fantes da dataene angivelig ble registrert i arkivet?Telling av publikasjoner gradert etter prestisjen av tidsskrifter og forlag har allerede lenge spilt en stor rolle ved faglig evaluering i mange forskningsmiljøer, ikke minst i medisin. For et par år siden foreslo Universitets- og Høyskolerådet, riktignok litt nølende, et system hvor telling av publikasjoner er grunnlaget for fordeling av midler til forskning. Bare en liten del skulle fordeles på denne måten og bare mellom institusjonene. Det ble advart sterkt mot å bruke systemet innad på hvert enkelt universitet og høyskole. Men på hvert nivå nedover i institusjonen skjeles det uvegerlig til publikasjonstelling.

SIDEN TRADISJONEN for publisering er høyst forskjellige på forskjellige fagfelter, er resultatet en intens og ørkesløs debatt om hvordan tellesystemet skal se ut. Hvor detaljert og differensiert systemet enn utformes, forblir det urettferdig. Mon ikke denne striden, inkludert det som kreves for å administrere den, etter hvert sluker like store ressurser som den fordeler? I alle fall avsporer den forskere fra det de bør bruke tiden til.Forskningsmidler skal fordeles, stillinger skal besettes. Man spør seg hvem som utfører det beste eller det nyttigste arbeidet. Hva er da alternativet til «objektiv» telling av publikasjoner? Alternativet er å bruke skjønn og føre en åpen, gjerne skarp, diskusjon. Vi er nødt til å stole på vår egen (antatt gode) dømmekraft, og vi kan bli nødt til å bøye oss for andres vurderingsevne, også når den ikke imponerer.Dette er ingen feilfri fremgangsmåte. Sannheten om hva som er verdifull forskning, er troende til å unnslippe oss, igjen og igjen. Men her som ellers bør vi la være å trøste oss med den postmodernistiske tanken at virkeligheten ikke er annet enn det som lar seg fremstille på en besnærende måte. Troen på opptelling av publikasjoner er enda et eksempel på hvordan det går når man forveksler tingene og tegnene. La oss slutte mens leken er god.