GÅTEFULL:  "Alle visste hvem Duke Ellington var, men ingen kjente ham", er en av påstandene i den nye biografien "Duke. A Life of Duke Ellington". Boka, som kaster nytt lys over Ellingtons skjulte sider, utkommer i disse dager, og var på langlista til årets National Book Award-kåring i USA, klassen for non-fiction. Foto: AP/NTB Scanpix
GÅTEFULL: "Alle visste hvem Duke Ellington var, men ingen kjente ham", er en av påstandene i den nye biografien "Duke. A Life of Duke Ellington". Boka, som kaster nytt lys over Ellingtons skjulte sider, utkommer i disse dager, og var på langlista til årets National Book Award-kåring i USA, klassen for non-fiction. Foto: AP/NTB ScanpixVis mer

Kvarter, kvinter og kvinner

Ifølge Miles Davis, som ikke var kjent for å strø om seg med ros, "burde alle musikere komme sammen på én bestemt dag, knele og takke Duke Ellington".

Kommentar

Men ikke alle hertugens toner klang like rent. Utsagnet speiler en langt på vei omforent oppfatning: Edvard Kennedy «Duke» Ellington (1899-1974) troner som jazzens største komponist og mest komplette orkesterleder. I skarp konkurranse med Louis Armstrong var han dessuten jazzens viktigste ambassadør til verdens musikkpublikum noensinne.Men i disse dager kommer biografien som kan komme til å riste sokkelen: «Duke. A Life of Duke Ellington».

BIOGRAFEN, Terry Teachout, er ex-jazzbassist, dramatiker og teaterkritiker i The Wall Street Journal. Med tilgang på hittil ukjent materiale utfordrer han det vedtatte minnebildet av elegantiéren med et omdømme nesten like pomadeblankt som det tilbakestrøkne håret. Det er blitt ei bok som vil interessere ikke bare jazzinteresserte, men også dem med interesse for amerikansk kultur- og samfunnsliv i det 20. århundre, med «showbusiness», «rasisme» og «kvinnesyn» som stikkord i tillegg til «jazz».

TEACHOUTS Ellington er den overbeskyttede, bortskjemte svarte middelklassegutten som gjennom hele sitt voksne liv streber etter barndomstilværelsens svært så utholdelige letthet, med vekslende hell. I jakten på suksess benytter og dels utnytter han sine venner og musikere skruppelløst, om enn til en viss grad til deres økonomiske fordel, og til tross for en sterke gudstro er han så selvrettferdig promiskuøs og utro overfor så vel ektefelle som «faste» elskerinner at diagnosen «sexavhengig» ligger snublende nær. Han er seg sin hudfarge bevisst og ser seg selv som stolt ambassadør for afrikansk-amerikanerne, men havner flere ganger i konflikt med deres organisasjoner, og han drives av et forfengelig ønske om å oppnå anerkjennelse i klassiske musikkretser og på Broadway, der han aldri lykkes.

FORHOLDET mellom Ellington og orkesteret gis naturlig nok mye plass, og Teachout tegner gruppebilder og enkeltportretter av en til tider broget ansamling alkoholikere, heroinister og streite musikere som gjennom et halvt århundres opp- og nedturer var komponistens laboratorium og hovedinstrument. Teachout slutter seg til vurderingen av Ellington som en genial orkesterinspirator og enkeltlåtkomponist, men langt svakere leder og storform-komponist, og han er nådeløs når han beskriver Ellingtons dobbeltspill, ikke minst overfor Billy Strayhorn, komponisten og arrangøren som står bak så mange komposisjoner og arrangementer som Ellington tok hel eller delvis kredit for.

LIKEVEL: Snarere enn å rive Duke Ellington ned fra sokkelen, gjør biografien ham til mindre av en fasade og myte, og til mer av et menneske med sterke og svake sider. Ellingtons mer enn 1500 komposisjoner og ry som en av de virkelige kjempene i moderne amerikansk musikk tåler nok denne støyten også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook